Solid om Hans Børli

Mangslungent kan man neppe kalle Hans Børlis liv. Særlig mange pikante hemmeligheter rommer det heller ikke.

Størsteparten av sitt voksne liv arbeidet han som tømmerhogger, mens han skrev og diktet på fyrabend. Han bodde i hjembygda hele sitt liv, kom knapt utenfor Norges grenser, reiste i det hele tatt lite - med unntak av de turene han tok til Oslo når Forfatterforeningen hadde møter, eller når han hadde behov for dikterkollegaen Harald Sverdrups selskap. - Det har aldri vært noen store hendelser i mitt liv - og derfor lite å skrive om, slår han selv lakonisk fast i et intervju i 1980.

Det forekommer derfor innlysende riktig når Trulf Gjefsen innledningsvis i sin bok slår fast at en biografi om Børli må handle om liv og diktning - om hans diktning som hans liv. Gjefsen holder seg til dette forsettet, og han har gjennomført sitt prosjekt på en solid og grundig måte - veldokumentert, med sikker kunnskap om Børlis bakgrunn og ytre virke og med god innsikt i og forståelse for hans diktning.

Solidarisk

«Syng liv i ditt liv» er en ytterst solidarisk biografi. Vi overser altfor ofte «hva som gjemmer seg i de stille blant oss, hverdagsmenneskene som ikke lever livet som en sammenhengende reklamekampanje for eget ego», hevder Gjefsen. Hans Børli-bok utgjør nettopp et forsøk på å stille seg på et slik «hverdagsmenneskes» side. Men Børli var selvsagt ikke noe vanlig «hverdagsmenneske». Som bokorm og dikter skilte han seg tidlig ut fra sitt eget miljø og ble en outsider blant sine egne feller.

Men motsatt de fleste diktere med en proletær bakgrunn ble han værende i dette miljøet og arbeidet som tømmerhogger helt til han i 60-årsalderen ble tvunget vekk fra yrket på grunn av sykdom. Han savnet et litterært miljø, men han følte seg også grunnleggende underlegen og usikker når han oppsøkte et slikt miljø. Med denne dobbelte outsider-status manøvrerte han seg gjennom livet - med diktningen som støttestav. Påvisningen av hvilke konsekvenser dette fikk for Børlis forfatterskap er et hovedanliggende i Gjefsens biografi.

Gåten

I sin framstilling støtter Gjefsen seg i vid utstrekning på Børlis egne notater og brev og selvbiografiske utkast og skisser. Bildet han gir av ham harmonerer således langt på vei med Børlis eget selvbilde - et bilde som forekommer sant nok, om vi trekker fra hans hang til å undervurdere seg selv. Alle forskjeller til tross finnes det noen klare paralleller mellom Børli og forfattere som Olav Duun og Sigurd Christiansen - især den siste. De levde sine begivenhetsløse liv, viet en diktning som deres nærmeste bare hadde liten forståelse for.

I «Det usynlige blekk» har Tor Bomann-Larsen latt en ulykkelig og hemmelig kjærlighetshistorie framstå som den grunnleggende «gåten» i Christiansens liv og diktning. Omkring denne «gåten» bygger han hele sin framstilling. Slike «gåter» har ikke Gjefsen funnet. Christiansens ekteskap likner Børlis. Begge hadde en trofast hustru som støttet dem gjennom hele livet - og som fant seg i mangt og meget, men for hvem ektefellenes diktning var nærmest terra incognata .

Gjefsen kan også berette om ett sidesprang i Børlis liv. En gang møtte han en kvinne som han for alvor kunne samtale om sin diktning med, og som han følte seg erotisk tiltrukket av. Men etter noen korte uker kom han skyldbetynget krypende hjem til sin Magnhild. Et mer varig problem var Børlis forhold til alkohol. Han drakk på nordmenns vis - enten skygget han unna eller så tok han for seg av flaska så det forslo. I fylla kunne han få avløp både for sine mindreverdighetskomplekser og sin undertrykte aggresjon, og det kunne gå sterkt for seg, især når han ranglet sammen med Harald Sverdrup - hans nærmeste venn og støttespiller blant dikterkollegene gjennom alle år.

På kroppen

Børlis forfatterskap er imponerende stort tatt i betraktning at det meste han skrev ble til etter slitsomme dager og uker i skogen. Det omfatter i alt 23 diktsamlinger (inklusive to posthumt utgitte) og en stor mengde frittstående dikt, samt flere romaner og fortellinger og to «dagbøker». Han debuterte i 1945 og fikk straks klebet etiketten «skogens dikter» til seg. At skogen og arbeidet som tømmerhogger utgjør livsnerven i hans diktning, er en banal kjensgjerning. Rett nok skjer det en betydelig utvidelse av stoffområdet etter hvert, men som Gjefsen påviser kommer Børli som lyriker aldri til å legge øksa og motorsaga på hylla.

Børli var ingen skrivebordspoet, ingen intellektuell i urban forstand. Det meste han skrev om hadde han erfart på sin egen kropp. Han var seg uhyre bevisst sin klassebakgrunn - hele livet igjennom. Han var proletar og så på verden med proletarens øyne. Samtidig var han uhyre skeptisk til politiske bevegelser av alle slag som tok arbeiderklassen til inntekt for sine ideologier. At han kom på kant med ml-erne i 70-årene, er derfor ikke til å undre seg over. Gjefsen siterer mange ramsalte replikker som Børli kunne komme med i denne anledning.

De sosiale motivene opptar stor plass i Børlis forfatterskap, men vel så viktig er de religiøse og metafysiske. Gjefsen går grundig inn på utviklingen i forfatterskapet - fra en overveiende tradisjonalistisk form til et modernistisk formspråk, fra en romantisk til en mer «moderne» holdning til naturen og tilværelsen. Med rette legger han betydelig vekt på den betydningen Børlis befatning med de franske eksistensialistene, især Camus, fikk fra 50-tallet og utover. Enda viktigere var imidlertid møtet med jesuittpateren, filosofen og naturviteren Toilhard de Chardins tanker. Sammenhengene her går Gjefsen også grundig inn på.

Gjennom hele sitt forfatterskap var Børli opptatt av det faktum at verden er til uavhengig av vår eksistens som mennesker, at tingene har en egeneksistens som vi ikke kan gripe med ord og neppe heller med andre midler, det han selv kaller «tingenes ordløse egenliv». Som Chardin utviklet han etter hvert et ikke-antroposentrisk menneskebilde etter at han i starten skrev som en «ekte» romantiker på leting etter korrespondanser mellom sitt eget indre liv og den ytre verden av ting og naturfenomener. Utover i forfatterskapet forsterkes denne fornemmelsen av naturens taushet og fravendthet. I flere dikt framstiller Børli det fremmedgjorte nåtidsmenneskes tragedie som en konsekvens av at den materielle omverden klarer seg uten oss. Ordene makter ikke å slå noen bru mellom mennesket og natur, isteden sprenger de en kile mellom dem.

Lengsel

Samtidig gir han aldri opp håpet om å finne ord som kan dekke denne erfaringen og formidle en lengsel tilbake til en harmoni som er gått tapt. At forfatterskapet som helhet er skrevet over denne spenningen, og at den også har en sosial og historisk dimensjon som henger sammen med Børlis egen status som tømmerhogger med husmannsbakgrunn, er en av hovedtesene i Gjefsens bok. Her er biografien åpenbart inne på noe essensielt. Både som dikter og privatmenneske levde Børli i spenningsfeltet mellom gammelt og nytt, mellom et romantisk-sentimentalt syn på fortid og natur og et tilsvarende «moderne», splittet og fremmedgjort syn.

I biografien framhever Gjefsen Børli som det motsetningsfylte mennesket han var - all smålåtenhet og tradisjonsbundethet til tross. Det hele er formidlet på en stødig, pedagogisk og nokså tradisjonell måte. Det er som om forfatteren er blitt fanget av sitt eget objekt. Gjefsen slapp seg nemlig mer løs i sin forrige bok om Finn Alnæs. En god del klønete og upresise formuleringer trekker også helhetsinntrykket ned. Det virker unødvendig. En rask omgang språkvask - og dermed ville disse skjønnhetsflekkene vært ute av verden.