Solid Ultima

Vi går på konsert til vi stuper. Så reiser vi oss, og går på konsert en gang til.

Omtrent slik har det vært å være på samtidsmusikkfestivalen Ultima som har feid gjennom Oslo sist uke - den største i Ultimas historie, der de ikke akkurat har vært små, forgjengerne heller.

  • Arrangørene, med Geir Johnson i spissen, kjenner åpenbart sin moderne samtid, der bare det er virkelig som er stort nok til å kunne lanseres som begivenhet. Slik er vi blitt presentert for flere arrangementer hver dag i ti dager pluss, takket være tre dagers tjuvstart før offisiell åpning, med installasjoner, konserter og seminarer av et omfang som ville kunne ha betjent en metropol som London.

Men dette er bare lille Oslo, uten at det synes å ha skremt noen vekk. Alle Oslos musikkinstitusjoner er med på laget. Det ypperste av ensembler innen samtidsmusikk er kommet tilreisende, og publikum har sluttet opp, mer mannsterkt enn jeg kan huske å ha registrert på tidligere festivaler.

  • I så måte har kompleksitetens riddere flydd høyt, gjennom hele uka. Det har ikke akkurat vært noen Ikaros-ferd. Ingen har styrtet ned, ikke engang svidde vinger har det vært å se. Til det er sikkerhetsnettet for godt etablert, på alle bauger og kanter. Og kanskje flys det ikke høyt nok?

Arrangementsmessig stemmer alt. Ultima-staben er så profesjonell som en bare kan drømme om, ingenting skjærer seg i denne kompliserte veven. Og nivået blant musikerne er bunn solid, du leter forgjeves etter verker som ikke blir framført godt, av musikere som tar sin oppgave på største alvor og som ikke engang i hemmelighet lar seg anfekte av uvante klanger.

  • Så blir de kanskje ikke så uvante, etter hvert, i det lille kretsløpet som etter hvert samles på festivalen. For det er ikke lenger noe bemerkelsesverdig med de kompliserte strukturene som samtidskomponistene etter lang fasadeklatring lærer seg å mestre. Det er liksom slik det skal være, om det skal være seriøst. I disse sammenhengene er ny musikk nesten blitt en hverdagslig sak.
  • Der, snarere enn i ytre begrensninger, ligger utfordringene. Vi ble minnet på det også, ikke minst gjennom den brede presentasjonen av årets festivalkomponist, Salvatore Sciarrino. For dette var virkelig en katt blant hermelinerne, som med sine sparsomt besatte partiturer utfordret lytteevnen, ja, hele vår musikkoppfatning - også den som trives i samtidsmusikkmiljøet - om at nyskapende musikk må nagles fast i kompliserte toneganger.
  • Så får vi heller ta den store begeistringen som strømmet mot Sciarrino som ekte vare, og ikke som et utslag av repressiv toleranse. For et eller annet sted der ute er det fortsatt en resonansbunn for poesien i musikken, og for i ekte forstand nye og uprøvde klanger.