Solid Van-vare

Van Morrison på Blue Note? Hvorfor ikke? Kan det legendariske jazzplateselskapet utgi Norah Jones og Cassandra Wilson, tåler det saktens en Van the Man i prima, swingende form.

CD: I sing jazz, blues and funk / and baby, that's not rock and roll. / Folk with a beat and a little bit of soul, synger Van Morrison i bluesen «Goldfish Bowl», og fortsetter: I'm not promoting no hit record / and I don't have no TV-show / so why should I want to live in this goldfish bowl?

Oppgjør

På sett og vis er det platas nøkkelspor, et bittert oppgjør med presse, kjendisstatus, mytedannelse og alt som har forsuret den mediesky nordirens liv gjennom 30 år. Sangen er ikke den eneste der Van Morrison henvender seg direkte til lytterne og ber om å få være en enkel fyr som synger sanger og gjør jobben sin, og ellers vil være i fred.

Bluesy

Noe surt album er det likevel så langt ifra. Med stort, bluesy orkestertrøkk mikser veteranen kjærlighetsballader og rockabilly, blues, jump og gammeldags dansejazz som den tælfylte, «på lokkale'»-entertaineren han også er.

«Once In A Blue Moon» er en av disse uimotståelige poplåtene à la «Brown Eyed Girl» som bare Van Morrison slipper unna med, mens «Somerset» er et ømt balladesamarbeid med gode, gamle Mr. Acker Bilk, klarinettisten fra ønskekonserthiten «Stranger On The Shore» anno yngre silurtid. Men hindrer noen dråper robust sødme Van Morrison i å ta på seg tåkelurstemmen og gjøre «St. James Infirmary» så selv voodoo-spøkelsene i New Orleans skjelver? Så visst ikke, for The Belfast Cowboy er ved sine lungers fulle kraft og har her definitivt levert et av sine bedre album i en rad på over 30. Det sier ikke så lite, og husk: Han jobbet med kjente jazzmusikere allerede på «Astral Weeks» i 1968 - dette er ingen tilfeldig flørt.