Solidarisk skolepolitikk

KAN GAMMELT tankegods overføres til nye tider? Vil venstresidens solidaritetstanke overleve møtet med en moderne skolevirkelighet? Dette er kjernen i Nina Volckmars kronikk i Dagbladet den 26. april, der hun utfordrer den rødgrønne regjeringsalliansen til å vise ny vei i skolepolitikken. En vei som både kan være farbar for fellesskapsverdier, samtidig som den ivaretar individuell valgfrihet under veis. Lar det seg gjøre? Svaret er helt klart ja. Spenningen mellom det kollektive og det individuelle ligger som en iboende kraft i solidaritetsbegrepet og har alltid vært en av drivkreftene i venstresidens solidaritetsprosjekt. Det handler ikke om enten eller, men om både og. Dette kommer spesielt godt til syne i skolepolitikken. Akkurat som kunnskapen er kumulativ og vokser frem ved at man får lov til å stå på kjempers skuldre, er læring er modningsprosess man ikke kan gjennomgå alene. Det er derfor kamp mot privatskoler, og for en god offentlig fellesskole er så viktig for venstresiden. Vi mener at en fellesskole, der barn fra ulike samfunnslag og livssituasjoner får lære av og med hverandre, er i alles interesse. Den bidrar både til egenutvikling og til fellesskapsfølelse.

DEN SISTE tidens skoledebatt har vært svært polarisert, med sterke skyts fra gamle ideologiske skyttergraver. De som forsvarer den tradisjonelle pedagogikken, kritiserer skolen for å legge for liten vekt på kunnskap og krever faglige ferdigheter først på timeplanen. De som forsvarer den såkalte progressive pedagogikken frykter at dette vil innsnevre skolens oppdrag, som er å utvikle elevene til trygge, kompetente og selvstendige samfunnsmedlemmer. Det krever mer enn faglige ferdigheter. Denne polariserte debatten tildekker en skolevirkelighet, som er langt mer sammensatt enn som så. Det må kunne gå an å bygge kunnskap hos elevene, samtidig som de utvikler sosial kompetanse. Det må kunne gå an å innvie dem i mysteriene fra fysikkens verden og også lære dem gleden ved fysisk fostring. Det må ikke være noen motsetning mellom kunnskapskrav og forventninger om sosial utvikling. Begge deler er viktig og begge deler er mulig. Problem- stillingen omhandler måten man gjør det på.

Skolen i dag må ta langt større hensyn til at det ikke sitter en homogen elevmasse på skolebenken. Siden ingen elever er like, lærer de heller ikke helt likt. Skolens oppgave er likevel å gi samtlige av dem et godt læringsutbytte. Det fordrer at opplæringen må tilpasses hver enkelt elev, og at det er elevenes evner, interesser og forutsetninger som skal være retningsgivende.

TILPASSET OPPLÆRING er mer enn et politisk slagord. Det er en metodisk tilnærming tar hensyn til at elever er hele mennesker og at læring er en sammensatt prosess. Skal elevene vokse og lære må de gjøre det gjennom læreprosesser som gjenspeiler variasjonene deres. Det betyr at læringsmålene skal være like ambisiøse for alle, men at de arbeids- og evalueringsmåter og læremidler som tas i bruk, tilpasser seg elevenes ulike behov for dem.

En slik skole krever mer ressurser, flere lærere og større frihet. Vi kan ikke øke kvaliteten på opplæringen til hver enkelt elev, dersom slunkne kommunekasser og strenge sentrale krav om tester og kontroll skal få styre. Dessverre er det dette som skjer i dag. Det er lite rom for solidaritetstanken under Kristin Clemets nyliberalistiske skoleregime. Hun er i ferd med å gjennomføre et «kunnskapssløft» som ikke favner alle, men løfter de få. SV vet at en mer solidarisk skolepolitikk er mulig. Og vi vet at vi vil gripe denne muligheten dersom vi får sjansen. Vi går inn i valgkampen med slagordet: Ulike mennesker, like muligheter. Det er det solidaritet handler om for oss, og det er det som er selve kjernen i tilrettelagt opplæring. Solidaritetstanken er gammel, men den står seg godt i en moderne skolevirkelighet. Og nå trengs den mer enn noensinne!