Solidaritet over bord

Fem år etter Tampa-saken er solidariteten i den internasjonale flyktningpolitikken fortsatt under hardt press.

LØRDAG FOR FEM år siden sto nordmannen Arne Rinnan på brua på M/S «Tampa» ved Christmas Island utenfor Australia. Den erfarne kapteinen trodde knapt sine egne øyne da han fikk øye på en synkeferdig holk fylt til randen av mennesker. Det var opptakten til åtte dramatiske dager - både for de rundt 430 afghanske flyktningene som ble nektet adgang til Australia, og for kapteinen og hans mannskap.Tilfellet Tampa satte solidariteten i det internasjonale flyktningregimet på en hard prøve. De internasjonale flyktningkonvensjonene bygger på den forutsetningen at hvis man ikke kan få beskyttelse mot forfølgelse i eget land, så skal man ha muligheten til å søke beskyttelse i et annet. Til tross for at Australia har forpliktet seg til Flyktningkonvensjonen, reagerte myndighetene med å avvise flyktningene og truet Rinnan med straffeforfølgelse. Australske myndigheter mente nemlig at Rinnan, ved å ta disse menneskene om bord og deretter å ta dem til australsk farvann, hadde gjort seg skyldig i medvirkning til menneskesmugling.

FEM ÅR ETTER er det betimelig å minne om Tampa-saken og Australias håndtering av den. Dessverre er mange av de problemene denne saken reiste, like aktuelle i dag. Stadige innstramninger i legale migrasjonsmuligheter fører til mer og mer desperate sjøreiser til steder som Kanariøyene og over Middelhavet til Italia fra Nord-Afrika. Det kommer stadig nye og kreative måter å «løse» nye flyktningtilstrømminger på. For eksempel har det kommet forslag om å etablere leire for «illegale innvandrere» i Nord-Afrika. Forslaget om å sende asylsøkere ut av Europa mens man behandler søknadene deres, har også vært del av den europeiske flyktningdebatten. Forskjellige varianter av denne ideen blir lagt på bordet med ujevne mellomrom.Flyktninghjelpen mener at det er viktig at slike løsninger blir diskutert på bakgrunn av internasjonale forpliktelser og praktiske fordeler, og ikke bare blir kastet ut som del av et politisk spill der det viktigste budskapet er å «slippe inn så få som mulig».

I NORGE ER DET folk som mener at de 2514 personene som fikk opphold i landet i fjor, var 2514 for mange. Disse glemmer kanskje å tenke på at det totalt i verden var 35,7 millioner mennesker på flukt i verden i fjor. Av dem kom i underkant av 230 000 til Vest-Europa for å søke om asyl. Norge innvilget i underkant av halvparten av søkerne. Av disse var det bare 479 personer som fikk innvilget asyl og beskyttelse i tråd med kriteriene i Flyktningkonvensjonen. Det betyr altså at svært få asylsøkere får innvilget flyktningstatus i Norge.Flyktninghjelpen mener ikke at alle som lider nød på sin reise til et vestlig land nødvendigvis verken skal anerkjennes som flyktning eller gis en form for oppholdstillatelse. Vi mener imidlertid at solidariteten i det internasjonale flyktningregimet tilsier at man lojalt tar imot de asylsøkere som ankommer til grensene, uten dermed å skulle legge uforholdsmessige fysiske eller administrative hindringer i veien for at disse skal kunne fremlegge sakene sine. Man skal heller ikke gjøre selve prosessen til en alvorlig sosial og psykisk påkjenning, gjennom uverdige boforhold og uforholdsmessig lang behandlingstid av søknader.

PROBLEMET MED Kanariøyene illustrerer viktigheten av internasjonal solidaritet. I media blir situasjonen karakterisert som «krise» og «katastrofe», i forhold til ankomsttall som ligger rundt 400 og 1000 om gangen. Sammenlignet blir 40 000 mennesker i Øst-Kongo hver måned jaget på flukt, uten at landet får oppmerksomhet i mediene for sin «håpløse» flyktningsituasjon. Det er for øvrig like mange mennesker som i hele Haugesund.Før Tampa-situasjonen ble løst, foregikk det et svarteperspill mellom de involverte landene der ingen, inklusiv Norge, ønsket å bli sittende med et endelig ansvar for disse folkene. Da 50 års jubileet for Flyktningkonvensjonen ble markert fire måneder etter Tampa-situasjonen, gjentok imidlertid det internasjonale samfunnet, inkludert Norge og Australia, sin støtte til det systemet den legger opp til.Australia, som også har underskrevet den internasjonale Flyktningkonvensjonen, fremviste imidlertid en uvanlig utspekulert kreativitet da de på samme tid kom opp med lovforslaget «Pacific solution», kjent som Stillehavsløsningen. Det gikk ut på at Tampa-flyktningene skulle sendes til eksterne behandlingssentre. Australia inngikk avtaler om å «huse» disse menneskene, med diverse land de gir utviklingshjelp til. Det mest kjente eksempelet er Nauru, som for øvrig ikke hadde underskrevet Flyktningkonvensjonen. Ikke bare ble det fattige øyriket Nauru sittende igjen med de som fikk avslag på sine asylsøknader, men de ble også sittende med ansvaret for vanstyrte flyktningleire. Australias måte å «løse» dette problemet viser hvor galt det kan gå når man virkelig går inn for å unndra seg sine forpliktelser etter Flyktningkonvensjonen. Dessuten er det lite som tyder på at denne løsningen har vært økonomisk lønnsom for Australia, som har betalt myndighetene på øyene flere titalls millioner dollar for å huse flyktningene.Pussig nok så det en stund ut til at Australia ønsket å formalisere dette systemet nesten på dagen fem år etter Tampa, da myndighetene i august i år fremla et nytt lovforslag. I praksis ville dette ha betydd en form for avstraffelse av asylsøkere som kommer til landet. Ved at behandlingen skjer utenfor Australias territorium, vil mange av rettssikkerhetsgarantiene forsvinne, blant annet muligheten til å påklage avgjørelsen. Australias internasjonale menneskerettighetsforpliktelser vil heller ikke gjelde. Heldigvis ble lovforslaget stoppet i siste liten, da det i praksis ville innebære at Australia fullstendig ignorerte Flyktningkonvensjonen og en god del andre internasjonale forpliktelser.

FLYKTNINGHJELPEN understreker behovet for at organisasjoner og myndigheter både følger godt med og reagerer, når land prøver å snike seg unna sine forpliktelser etter Flyktningkonvensjonen. Situasjonen med båtflyktninger til Kanariøyene har foreløpig ikke fått en politisk løsning. EU vil ha flere kystvaktbåter som skal prøve å få ned antallet flyktninger som går i land på den populære spanske ferieøya, men det løser verken årsaken til at de flykter eller representerer noen løsning på hvor de kan slå seg til ro. Bare siden årsskiftet har over 1000 båtflyktninger mistet livet i løpet av turen over Atlanterhavet. Det er i seg selv bevis nok for at situasjonen er desperat og trenger en løsning.At australske myndigheter truet med straffeforfølgning av kaptein Rinnan, illustrerer hvordan internasjonale lover som alle er enige i - nemlig forbud mot menneskesmugling - også kan ramme enkeltmennesker som våger å ta kontroversielle valg på humanitær basis.Det hører med til historien at selv den australske statsministeren året etter gratulerte Rinnan da han fikk FNs flyktningpris «Nansenprisen 2002». Rinnan fikk denne og andre priser sammen med eierne og mannskapet at Tampa, som sammen valgte å redde nær et halvt tusen mennesker fra drukningsdøden. Etter å ha vært internert i leire under forferdelige forhold blant annet på Nauru, bor i dag mange av Tampa-flyktningene i land der de har fått asyl, mens andre har vendt helt hjem.