FUNGERER GODT Basert på egne erfaringer, kan jeg ikke trekke noen annen konklusjon enn at PFU står seg bedre enn selvjustisen i så godt som alle sammenliknbare land, skriver kronikkforfatter Bodahl Johansen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
FUNGERER GODT Basert på egne erfaringer, kan jeg ikke trekke noen annen konklusjon enn at PFU står seg bedre enn selvjustisen i så godt som alle sammenliknbare land, skriver kronikkforfatter Bodahl Johansen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Solidariteten holder selvjustisen sammen

Det er alltid fristende å rope på noen utenfra som kan tøyle pressen, men resultatet kan fort bli at solidariteten rakner.

Det vil være er en bløff å si at jeg har lest hele Leveson-rapporten om tilstanden i britisk presse etter hackingskandalene. Men jeg leser stadig vekk rapporten, fordi den inneholder mye interessant stoff. Like fullt tillater jeg meg å anmelde stor uenighet med rapportens forslag om hvordan man bør regulere britisk presse. Reguleringen av pressen som mange ønsker, frykter jeg vil gå ut over pressens vilje - og etter hvert også evne - til å sette søkelyset på kritikkverdige forhold som angår styringen av samfunnet på alle plan. Også i vår pressehistorie finnes det oppslag som avslører åpenbare feilvurderinger. Brudebildet i VG etter drapet i en rettssal på Lillestrøm, Dagbladets oppslag «Flyger skutt i ryggen», etter den tragiske flyulykken i Telemark, og drapet på den såkalte «luksushora», samt NRKs reportasje om Rom-kvinnen, burde vært unngått. Men pressen vil alltid kunne gjøre feil når komplekse forhold skal fremstilles på en forenklet og oppmerksomhetsvekkende måte.

Jeg har fulgt den presseetiske debatten i Storbritannia siden jeg begynte som sekretær i Pressens Faglige Utvalg (PFU) i januar 1986, og jeg er ikke overrasket over dommer Levesons forslag om sterkere lut mot pressen. Det er ikke første gang man vil stramme inn overfor britisk presse. Men å legge skylden på det britiske PFU- Press Complaint Commission- for at Murdoch-avisene ikke har opptrådt på presseetisk akseptabel måte, blir som å legge skylden på domstolene for at noen begår ulovligheter. Enda merkeligere blir det når noen angriper det norske PFU på bakgrunn av Leveson-rapporten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Basert på egne erfaringer, kan jeg ikke trekke noen annen konklusjon enn at PFU står seg bedre enn selvjustisen i så godt som alle sammenliknbare land. Da jeg begynte som PFU-sekretær, var det den svenske presseombudsmannen- som på den tiden var jurist- som var kongen på den presseetiske haugen, mens britene alltid kunne vise frem den politiske og intellektuelle overklasse som ledere av sitt presseetiske utvalg. Norge stilte med journalister og redaktører, som var rene husmenn i dette selskapet av fremtredende jurister, dommere og politikere. Men det er den norske selvjustisen som har klart seg best, fordi vi alltid har hatt full oppslutning fra journalister og redaktører.

Den svenske ordningen med et tosporet system - et klageutvalg (PON) som ikke bare kan fastslå hva som er god og dårlig presseskikk, men som også kan ilegge publikasjonene bøter, det såkalte ekspedisjonsgebyret, og en presseombudsmann (PO) som kan reise saker for PON, har de senere år hatt problemer. For tre år siden var jeg hovedbidragsyter til en bok om den norske selvjustisen, som ble utgitt i Sverige for å sette det svenske systemet under debatt. Ved utgivelsen av boken, ble daværende PFU-leder Odd Isungset og jeg «tilkalt» til et seminar for å redegjøre for den norske ordningen. Det trodde jeg aldri jeg skulle oppleve da jeg begynte å arbeide med presseetikken i Norsk Presseforbund.

At Vær varsom-plakaten er utarbeidet og revideres av pressen selv, at pressen utpeker alle medlemmer av Pressens Faglige Utvalg, at pressen alltid har flertallet i PFU, at både redaktører og journalister er representert i utvalget, at utvalget alltid ledes av en representant for pressen, at PFU ikke skal ha advokater og dommere som medlemmer og at Vær varsom-plakaten og PFUs uttalelser bare kan være veiledende, er de grunnleggende elementene i pressens selvjustis. Det er nettopp dette som har skapt den nødvendige solidaritet for å få selvjustisen til å virke. I Storbritannia har alle innstramninger overfor pressen svekket disse grunnleggende prinsippene. Det er alltid fristende å rope på noen utenfra for å tøyle pressen, men resultatet kan fort bli det motsatte av hensikten, nemlig at solidariteten kan komme til å rakne. Den store eierkonsentrasjonen på Murdochs hånd, har dessuten ikke bare gjort Murdoch til en person makta har slikket opp etter ryggen, men også ført til at Murdoch-imperiet har blitt seg selv nok. Resultatet er at det nå ropes på enda hardere virkemidler for å styre pressen.

Ideen om å involvere publikum i utarbeidelsen av de pressefaglige normer, eller Vær varsom-plakaten, kommer fra Storbritannia, der dette tiltaket har vært et forsøk på å mildne stormen mot pressen. Publikum har av og til kommet med forslag til revisjon av Vær varsom-plakaten, men å formalisere publikums medvirkning, tror jeg vil svekke Vær varsom-plakatens status som medienes egen etiske norm, som journalister og redaktører er forpliktet til å legge til grunn for sin redaksjonelle virksomhet.

Forslaget om at aviser som felles i PFU skal ilegges ekspedisjonsgebyr som i Sverige, har også hele tiden blitt avvist. PFU sitter ikke med fasitsvaret på alle presseetiske spørsmål, etter som presseetikken ikke er en eksakt vitenskap. De som har vært medlemmer av utvalget, eller som har jobbet i PFU-sekretariatet, vet at det i mange saker er en hårfin balansegang mellom en fellende og en frifinnende uttalelse. Jeg har skrevet hundrevis av innstillinger til PFU, og vært med på timevise drøftinger i utvalget, og jeg er i dag langt mindre skråsikker på at det finnes ett presseetisk svar. Jeg sier ikke dette for å redusere PFUs betydning, men for å påpeke at presseetiske vurderinger kan gi ulike svar.

Vi må selvfølgelig innrømme at det fra innsiden ikke er like lett å se svakhetene ved systemet. Jeg får mange henvendelser fra personer som vil klage til PFU, og jeg har innsett at det normalt ikke er en balanse i maktforholdene mellom en redaksjon og en klager, som er uvitende om de presseetiske normer og hvordan PFU fungerer. Selv med god veiledning fra et alltid velvillig PFU-sekretariatet, stiller ikke klageren på lik linje med den innklagede redaksjonen. Det er åpenbart at man lettere kan blir hørt med en godt utformet klage. Ironien er at dette åpner et marked for konsulenter som tar skyhøye honorarer for å skrive klager på vegne av de pengesterke. At medierådgiver Anders Cappelen - en av PFUs sterkeste kritikere - krever 200 000 kroner for å skrive en klage på vegne av NAV, undergraver også «gratisprinsippet» som PFU bygger på, og som gjør PFU til et alternativ til domstolene.

Vi møter til stadighet vrangforestillinger om pressen, og særlig er det Tønne-saken som trekkes frem. Men jeg er temmelig sikker på at Dagbladets dekning aldri ville blitt felt i PFU. Derfor kom den heller aldri dit.

Følg oss på Twitter