PENGEKNIPE: Den uavhengige filmskaperen mister altså ikke bare inntekter, han får en solid dose med ekstrautgifter som han må bære helt på egenhånd. Foto: Nina Hansen
PENGEKNIPE: Den uavhengige filmskaperen mister altså ikke bare inntekter, han får en solid dose med ekstrautgifter som han må bære helt på egenhånd. Foto: Nina HansenVis mer

Solidaritetsalternativet

La kronene rulle for Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Kommentar

Crowdfunding, folkefinansiering, kronerulling. Kjært barn har mange navn. Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen trodde kanskje at det var et av hans filmprosjekter som først ville bli gjenstand for folkefinansiering, men nå kan det se ut som rettssaken mellom ham og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) blir Rolfsens kronerullingdebut.

Når sant skal sies er mange av dagens filmprosjekter i praksis kronerulling, i den forstand at medvirkende avstår fra lønn for å realisere filmen. En solidaritetshandling, med betydelig innslag av egeninteresse. I saken mot PST er det mange aktører som sikkert kjenner på den samme følelsen. Både denne avisa og våre konkurrenter i VG har på tydeligst mulig måte støttet Rolfsen på lederplass. Redaktørforeningen har allerede involvert seg økonomisk i saken ved å finansiere et prosesskriv til lagmannsretten, og generalsekretær i Presseforbundet, Kjersti Løken Stavrum, har lansert den forløsende ideen om folkefinanisering av den kostbare ankesaken. Men Presseforbundet har ikke penger til å bidra selv, sier hun til NRK.

Rolfsens problem er at han er en uavhengig filmskaper, som delvis uforvarende har utfordret norske myndigheter og de nye terrorlovene. Hans planlagte dokumentarfilm om den ekstreme islamisten Ubaydullah Hussain blir antakelig ikke noe av etter at PST beslagla opptakene, upublisert materiale, hjemme hos ham 8. juni i år. I materialet er det blant annet opptak av en 18-åring som nå er varetektsfengslet, siktet for forsøk på å slutte seg til IS i Syria. PST har ennå ikke fått se opptakene, men har nå fått medhold både i tingretten og i lagmannsretten. I siste runde ble Rolfsen også idømt saksomkostninger, selv om tvisteloven åpner for at den tapende part kan fritas dersom «tungtveienende grunner gjør det rimelig».

Filmskaperen mister altså ikke bare inntekter, han får en solid dose med ekstrautgifter som han må bære helt på egenhånd. Likevel har han heldigvis anket saken inn for Høyesterett, uten en redaksjon eller et økonomisk sett relativt mye sterkere medieselskap i ryggen.

Pressen er totalt avhengig av kildevern for å kunne få tilgang til kilder i sensitive saker som denne, og kildene flykter selvfølgelig nå fra Rolfsens film. Flere redaksjoner vil kunne risikere at kildetilgangen tørker inn dersom lagmannsrettens kjennelse blir stående. Kildevernet er et umistelig fellesgode som alle presse- og ytringsfrihetsorganisasjoner nå bør vurdere å støtte opp om, konkret, og i kroner og øre til Rolfsen.

PST og rettens håndtering av saken til nå kan tolkes som en advarsel til redaksjoner som jobber på samme måte som Rolfsen. Fra før av er det å starte uavhengige dokumentarfilmprosjekter i Norge et betydelig økonomisk risikoprosjekt, og det blir ikke mindre nå. Mange dokumentarfilmer folkefinansieres allerede. De bør kanskje begynne å legge inn utgifter til juridisk bistand allerede fra starten?