FIN FLYT: Fleet Foxes på Enga-scenen på under Øyafestivalen torsdag. Foto: Sveinung U. Ystad
FIN FLYT: Fleet Foxes på Enga-scenen på under Øyafestivalen torsdag. Foto: Sveinung U. YstadVis mer

Solide Fleet Foxes

Fleet Foxes sjokkerer ingen på Øyafestivalen, men gjør unektelig en god konsert.

Fleet Foxes er det opplagte festivalband. De spiller melodiøs indiefolk som treffer bredt, er godt likt av både kritikere og publikum, og kler det å spille utendørs over gjennomsnittet bra. 

Når Robin Pecknold og resten av sekstetten entret Øyas største scene i går kveld, var det derfor lite som tydet på at det kom til å bli en sjokkartet opplevelse. Det ble det heller ikke, men en vakker konsertopplevelse er nå en gang en vakker konsertopplevelse. 

Tonen ble slått an av instrumentalsporet «The Cascades», fra andrealbumet «Helplessness Blues». En av bandets store styrker er det drivende tette samspillet medlemmene imellom, og deres evne til å skape dynamikk og spenning fra scenen. 

Låter som «Battery Kinzie» og «Sim Sala Bim» bekrefter styrken som ligger også i andreplata, samtidig som materiale fra begge platene glir inn i hverandre på sømløst vis. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor jevnt nivå det er på det hele. 

Låtmateriale får også for det meste snakke for seg, for det blir ikke kastet bort mye tid på publikumsfrieri. Fleet Foxes virker trygge på sin egen særegenhet, og deres karakteristiske folkmelodier og velklingende vokalharmonier er også nok til å holde publikum inne i deres skimrende lille univers for en times tid. 

De avslutter med en på grensen til majestetisk versjon av «Helplessness Blues», og man sitter igjen med en nokså behagelig følelse av å ha skjønt hvorfor man synes Fleet Foxes i grunn er et ganske fint band.