Solistkor i kroneknipe

I helgas vrimmel av kulturtilbud finnes ett som påkaller ekstra oppmerksomhet: Det Norske Solistkors 50-årsjubileumskonsert i Jakob kulturkirke i Oslo i kveld. Hvorfor det?

Av den gledelige grunn at hele tre bestillingsverk, av Knut Nystedt, Håkon Berge og Alfred Janson, skal uroppføres. Men også av den mindre gledelige grunn at konserten finner sted på et tidspunkt der Solistkoret - det nærmeste vi kommer et profesjonelt kor i Norge - står i fare for å måtte redusere både ambisjons- og aktivitetsnivå. Årsaken er den vanlige i vårt lutfattige land: økonomi.

  • I 1950 var det sangere med tilbakelagt solodebut som gikk sammen om å danne Det Norske Solistkor. I 40 år var Knut Nystedt dirigent og en slags huskomponist, sangerne jobbet uten honorar. I 1990 overtok dagens dirigent, Grete Pedersen Helgerød, som kunstnerisk leder, og fra 1992 har koret gjennomgått en organisasjonsmessig profesjonalisering ved at 60 sangere, alle med musikkutdannelse og sangen som levebrød, utgjør en «stall». Fra denne bemannes årets 15- 20 prosjekter. Sangerne mottar symbolske honorarer, dugnadsånden er stadig avgjørende for korets eksistens, og en overarbeidet, gratisarbeidende administrasjon må hvert år skrive en strøm av søknader om prosjektstøtte for hvert enkelt prosjekt, det være seg en konsert, turné, bestilling eller cd-innspilling.
  • Det sier seg selv at det kunstneriske - selve korsangen - lider under slike forhold. Løftes ikke økonomien opp på et annet og mer forutsigbart nivå, må koret redusere både virksomheten og de kunstneriske ambisjonene. Det vil være et tap for hele det norske musikklivet, komponister, orkestre, arrangører og publikum, som sårt trenger iallfall ett profesjonelt kor som kan påta seg krevende oppgaver og løse dem raskt og tilfredsstillende.
  • I en tid da norsk musikkliv blomstrer, stundom så blendende at det får utlandet til å myse i begeistret forundring, er arbeidsvilkårene til Solistkoret en merkverdighet. Det Norske Solistkor drømmer om økonomi til å ansette en daglig leder i halv stilling og honorere sangerne på anstendig vis, men har havnet midt i den norske kulturøkonomiens rottefelle: Mellom kulturmyndigheter og private sponsorer som sitter på hvert sitt gjerde og venter på at den andre skal åpne pengesekken først. Andre toner fra begge hold ville vært en bra jubileumspresang.