ENEVELDIG: Det offisielle bildet av president Emmanuel Macron er ikke tilfeldig iscenesatt. Det er sånn han vil framstå for folket, som en streng, men vennlig president. Symbolene rundt ham er nøye utvalgt. Bildet er tatt 26. juni av Elysée-palassets utvalgte fotograf. Foto: Soazig de la Moissonniere / Elysée-palasset / AP / NTB Scanpix
ENEVELDIG: Det offisielle bildet av president Emmanuel Macron er ikke tilfeldig iscenesatt. Det er sånn han vil framstå for folket, som en streng, men vennlig president. Symbolene rundt ham er nøye utvalgt. Bildet er tatt 26. juni av Elysée-palassets utvalgte fotograf. Foto: Soazig de la Moissonniere / Elysée-palasset / AP / NTB ScanpixVis mer

«Solkongen» i Versailles

President Emmanuel Macron innfører en ny statsskikk i Frankrike når han i dag, mandag, taler til Kongressen i Versailles helt i begynnelsen av sitt mandat.

Kommentar

Kongressen i Frankrike er et felles møte av Nasjonalforsamlinga og Senatet, som hittil bare har vært sammenkalt i nasjonale kriser av tidligere presidenter. Emmanuel Macron er den første presidenten som samler landets folkevalgte like etter å ha bli innsatt for å legge fram sitt politiske veikart for si embetstid.

De 577 medlemmene av Nasjonalforsamlinga og de 348 senatorene er sammenkalt i palasset til «Solkongen», Ludvig XIV, i Versailles utenfor Paris for å høre en slags tale om «rikets tilstand» fra president Emmanuel Macron. Der skal han legge fram de store linjene for sin politikk i sine tilmålte fem år som statssjef. Dette vekker strid.

Macron undergraver dermed sin egen statsminister, Edouard Philippe, som er den som etter Grunnloven skal stå politisk til ansvar foran de folkevalgte. Presidenten tar med sin tale glansen fra den talen som statsministeren skal holde om sitt regjeringsprogram i Nasjonalforsamlinga, noe som etter planen skal skje dagen etterpå. Flere av de folkevalgte protesterer med sitt fravær i Versailles.

Christian Jacob, lederen for parlamentsgruppa til de konservative Republikanerne (LR), sier presidentens tale «nødvendigvis vil overkjøre talen til statsministeren». Eric Ciotti, som også sitter i Nasjonalforsamlinga for LR, kaller det en «fullstendig ydmykelse» av statsministeren. Jean-Christophe Lagarde, som er folkevalgt fra mellompartiet Unionen av Demokrater og Uavhengige (UDI), beklager at Macron «bruker tida på å gjøre arbeidet både til Republikkens president og statsminister samtidig».

De folkevalgte fra Det Opprørske Frankrike (LFI) på ytre venstre, med Jean Luc Mélenchon i spissen, vil boikotte møtet i Versailles. Det samme gjør kommunistene. Macron har «tråkket over ei grense i den faraoniske dimensjonen av det presidentielle monarkiet» og nedverdiget sin statsminister til «medarbeider», tordner Mélenchon. (Det var i si tid president Nicolas Sarkozy som temmelig hovmodig kalte sin statsminister, François Fillon, en «medarberider».)

Omgivelsene i Versailles, hvor Macron nylig mottok president Vladimir Putin, bare forsterker den nokså kongelige auraen som Macron har skapt rundt seg. Han feiret valgseieren med sine tilhengere ved museet Louvre og kom gående fra skyggen inn i rampelyset til tonene av «Ode til gleden», skrevet av Friedrich Schiller og tonesatt av Ludwig van Beethoven, som EU bruker som nasjonalsang.

I forrige uke kom det offisielle portrettet av presidenten, som skal henge i alle de rundt 36 000 rådhusene i landet. Det er tatt av hans «hoff-fotograf», Soazig de La Moissonnière, og ingenting er naturligvis overlatt tilfeldighetene. Macron står der foran skrivebordet, som han støtter seg til, og begge hendene har et fast grep i bordplata. Han ser rett fram mot folket med et fast blikk, og ansiktet er halvt alvorlig, halvt smilende. Skrivebordet står foran et vindu som er åpnet ut mot hagen i Elysée-palasset. På bordet ligger hans to telefoner av merket iPhone. Der står klokka som brukes under regjeringsmøtene. Macron er herre over Republikkens tid. Det står blekkhuset med en gylden hane, hvor han dypper pennen for å undertegne statsakter. På skrivebordet ligger tre bøker. Den ene er skrevet av tidligere president Charles de Gaulle, «Memoarer fra krigen», og ligger åpnet på ei bestemt side som Macron har valgt med omhu. Den andre er «Les nourritures terrestres», et prosa-dikt av André Gide, og den tredje er «Le Rouge et le Noir» (på norsk «Rødt og svart») av Stendhal (egentlig Henri Beyle). Naturligvis står det franske flagget på den ene sida og EU-flagget på den andre. I en video som Elysée-palasset har offentliggjort kan man se hvordan Macron nøye iscenesatte bildet. Han skjemmes ikke over sånt.

«Macron, mer Bonaparte enn Montesquieu», skrev avisa Le Monde i en kommentar nylig. Han er ung og viljesterk som korsikaneren Napoléon Bonaparte. Da Macron kom inn i politikken som rådgiver for president François Hollande, var han mislikt av sosialistene fordi han er en liberaler og mislikt av de konservative fordi han ikke er markedsliberal nok. Bare tilhengerne av tidligere president Valéry Giscard d’Estaing jublet; endelig kom liberalerne tilbake. Men liberalerne gledet seg litt for tidlig, for her kom liberalismen tilbake med skumle trekk av bonapartisme. Liberalerne er tilhengere av den politiske filosofien til Charles Montesquieu, som setter grenser for statssjefens makt og forsvarer statsmaktas tredeling.

Men Frankrike har en viss sedvane som «republikansk monarki». De fremste «monarkistiske» presidentene er Charles de Gaulle og François Mitterrand. Nicolas Sarkosy prøvde å være det, men fikk det ikke til, han ble bare en hyper-president. François Hollande lovte å være en «vanlig president», men rotet det bare til for seg med et like forvirrende privatliv som Sarkozy. Det daglige regjeringsarbeidet holdt imidlertid de Gaulle og Mitterand seg langt unna.

Grunnloven i Frankrike ble endret i 2008 for å gi presidenten anledning til å tale til Kongressen. Hollande talte til Kongressen etter terror-angrepene i 2015 og før ham gjorde Sarkozy bruk av denne retten i forbindelse med den økonomiske krisa i 2009. Før dette kunne presidenten bare be statsministeren framføre et budskap på sine vegne til de folkevalgte. Dette gjorde Charles de Gaulle, Georges Pompidou og François Mitterrand.

Macron er nå president, han er nesten også sin egen statsminister, omtrent som Sarkozy, han har et reint flertall av sine i Nasjonalforsamlinga, han har splittet både Republikanerne og Sosialistpartiet, og nå har han sammenkalt landets folkevalgte i Versailles for å fortelle hvordan han vil endevende Frankrike.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook