Solo og samspill

«THE TRIO» kaller Per Kleiva sitt store triptykon på separatutstillingen i Kunstnerforbundet. Her spiller han tre vidt forskjellige maleriske uttrykk ut mot hverandre på identiske kvadratformater.

Gjennom denne markeringen av likestilling mellom lerretene, vil veteranen igjen påberope seg retten til å veksle mellom visuelle grep. De ekspressive strøkene i venstre felt har en skala fra hissig rødt via rugende mørke til kuldslått hvitt, midtfeltets geometriske gitterstruktur av blått ligger som et rytmisk register over svart klangbunn, mens han avslutter med å sette de spisse tennene til et møkkagreip midt i et fett felt av energisk skravert sverte. «Leses» billedrekka kunsthistorisk og motsatt vei, kan også de tre maleriene tolkes som kunstnerens henvisninger til sitt 60-, 70- og 80-tall.

Med impulser fra USA-popkunstens Jim Dine laget Per Kleiva i 1965 den mørkstemte maleriassemblagen «Strange Fruit», en hyllest til Billie Holidays gripende klagesang over lynsjingen av svarte i Sørstatene.

Norsk europop

I Kleivas norske bidrag til europopen - som Arken-museet i Danmark merket seg på sin store utstilling for to år siden - lå alltid en annen undertone enn hos Manhattan-malerne. Geometri fikk en metaforisk vri hos den politisk engasjerte Kleiva i 70-åra, som snart gjorde ham uhåndterlig for våre hjemlige stalinistiske kulturkommissærer. Den maleriske gesten ble også knyttet til andre referanser enn de yngres «heftige» penselsveip.

I tittelen «THE TRIO» ligger dessuten en henvisning til betydningen av samspill mellom ulike instrumenter. For den gjennom alle år jazzentusiastiske billedkunstneren er ett innlysende: i denne musikkformen er enhetlig ensemble og individuelle soli to sider av samme sak. Likevel går den maleriske polyfonien i Kleivas utstilling ut over triptykonets visuelle register, og umiddelbart mest overraskende virker de to figurative framstillingene med ulike utsnitt av antikke ansiktsmasker. Grisaille-maleriets gråskala er heller ikke det man forbinder med Kleiva.

Ingen nostalgi

Etter et første forbauset blikk blir man var variasjonene i fargen, som bidrar til å bringe fragmentene av de klassiske marmorhodene med kvestet nese- og hakeparti ut over det tradisjonelt romantiske tapssymbolet. Nostalgi over den avbrutte forbindelsen til antikk storhetstid står fjernt fra Kleivas kunstneriske praksis. Hos ham avslører maska med de ødelagte ansiktsdelene seg som et tynt ferniss av kultur, over en grov geologi som sier mer om menneskeslektens rå natur.

Fargesprakende

Motivene i den horisontale «Forteljing» og det kvadratiske «Historie» blir mer enn mismodige postulater. Det skyldes at framstillingen fanger gjennom et vibrerende lys hos det pupilleløse blikket i den langstrakte versjonen, og at fargen mørkner så mollstemt under de avslåtte partiene. Slik er det også med det merkelige maleriet «Sektor», hvor nærmest radaraktig peiling av en gold klode avdekker et aktivt, fargesprakende energifelt.

Endelig kan Kleiva tillate seg en tittel som «Når dagane styrtar avstad som ville hestar». Dette fordi han billedmessig får omrisset av to fallende undersåtter til sammen å holde seg på beina, og foreta et lidenskapelig løp mellom flygende former, der de kjemiske reaksjonene i den lakk-liknende malinga heller ikke synes å ha stoppet opp. Et slikt bilde setter også ens egen fantasi i bevegelse.

FARGEENERGI: Kleiva peiler signaler fra en gold klode mot kosmisk mørke i maleriet «Sektor».
BLIKKET BERGTAR: Lyset lever i de pupilleløse øynene på fragmentet av den kvesteste antikke ansiktsmaska i Kleivas «Forteljing».
JAG: Både fargestoff og former er satt i bevegelse på «Når dagane styrtar avstad som ville hestar» av Per Kleiva.