Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Solo-sensasjonelt

Et langt på vei sensasjonelt solokonsept.

KONSERT: Én sak er at Bugge, som fylte 44 år denne kvelden og ble behørig bursdagssangbesunget fra salen, til de grader torpederte gjengs konserthusbetydning av begrepet «solopianokonsert».

Her var mørkdresset mann ved flygel i flatt lys mot nøytral bakgrunn erstattet av elegant, brundresset mann i fascinerende pendling mellom flygel og diverse elektroniske og akustiske remedier, uhyre effektivt og smakfullt lyssatt. Det gjorde ikke saken verre at musiseringen utspant seg mot en fullhorisonts, fascinerende skiftende bakgrunnsprojeksjon.

Sånn sett ble konserten også en serie storartete scenebilder og en flott visuell opplevelse, der vi satt som inne i en lydinstallasjon eller lydskulptur i partiene da musikken lød fra flere kanter av salen.

Groove

«IM» er i hovedsak et stillferdig album som reflekterer sorg, raseri og avmaktsfølelse overfor inhumanitetens mange uttrykk, fra krig til miljøødeleggelse. Bugge satte da også an en sårbar, ettertenksom og akustisk grunntone for konserten, men de tonespinkle meditasjonene fikk selskap av funky, swingende musikk med groove og gnist etter hvert som Bugge, på akustisk og elektronisk vis, utvidet flygelets klangpalett og gikk i dialog med seg selv via sampling og loops. Til tider låt han som den supre jazzpianisten han er, til tider som et fullt band, og solokonseptet fikk ytterligere skudd for baugen da saksofonist Håkon Kornstad ble introdusert som uannonsert gjest og spilte solo med overblåsningsharmonier og smellende leppelyder som gjør ham til et slags mini perkusjonsensemble.

«Take Five»

Etter at Bugge hadde servert en så vel pianistisk som stilistisk briljant versjon av «Take Five», avsluttet han og Kornstad den elektroakustiske festforestillingen med et fellesnummer, og satte punktum for en konsert som både var gripende, vakker, morsom og frapperende original. Den «jazzistiske nykonseptualisten» Bugge Wesseltoft har i mange år revet, slitt og stanget i jazzens mer stivnede konvensjoner, men aldri mer overbevisende enn med dette solokonseptet i forlengelsen av «IM». Han turnerer nå videre med det i Norge, seinere skal det ut i verden, og med sin uangripelige kombinasjon av overlegen musikalitet og teknologibruk kommer det til å vekke oppsikt så det monner.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media