Solospill

LEDERSTIL: At det er kulturministeren som styrer Kulturdepartementet, bør ikke forbause noen. «Jeg er sjefen», sa Trond Giske til Dagbladet i går. Det skulle bare mangle. At politikerne ikke alltid følger embetsverkets råd, er grunnen til at vi har politisk valgte ledere. Problemstillingen er likevel dukket opp de siste dagene, fordi det hevdes at embetsverket i Kulturdepartementet i stadig synkende grad får være med på møter og i beslutninger.

TROND GISKE ER en aktiv kulturminister. Han deltar på en rekke offentlige arrangementer som debatterer kulturspørsmål. Han foretar åpninger og holder taler og er dermed en synlig kultuminister. Det er bra. Kulturdepartementet har de siste åra hatt to diametralt forskjellige ministertyper: De som var eksperter på kulturfeltet men manglet politisk erfaring, som Ellen Horn, og de som var drevne politikere uten direkte kulturbakgrunn, som Valgerd Svarstad Haugland. Med Trond Giske har de fått et dobbeltmenneske: Han er en politisk ringrev som kan kulturfeltet og som har et tydelig mandat fra regjeringen til å forandre det.

GISKE LOT NYLIG en mektig embetsmann kjøpe inn vin til paneldeltakere og dele dem ut under et seminar om kulturpolitikk. Statsråden kalte departementsråd Helge Sønneland for sin «tause Birgitte», uten at det der og da virket som annet enn en klossete spøk. Det er selvfølgelig ikke bra at en statsråd offentlig kaller en departementsråd verken for taus eller for Birgitte, all den stund det ville sømme seg dårlig og faktisk være direkte protokollstridig om departementsråden svarte tilbake og for eksempel kalte sin minister ei skravlete ku. Men så veldig alvorlig er det vel ikke. Dersom det ligger tyngre konflikter bak Sønnelands permisjon, er det en annen - og langt mer interessant - sak. Det har i mange år vært kjent at embetsverket i Kulturdepartementet er tungt, mektig og egenrådig. De har opptrådt som ansiktsløse beslutningstakere. Derfor er det viktig å ha en synlig minister på toppen vi kan denge, hver gang han beslutter noe vi er uenig i.