Solosuksess

En klar 2007-favoritt.

CD: Det har ikke vært noe å utsette på Sonic Youths formkurve de siste åra. Deres helhjertede omfavnelse av egen popfortreffelighet har gitt oss en serie sterke plater som med tyngde og troverdighet plasserer seg på de øverste diskografihyller sammen med deres etablerte og sertifiserte klassikere fra 80- og 90-tallet. I denne sammenheng trengs ingen «eldes med verdighet»-floskler selv om Thurston Moore blir femti neste sommer og Kim Gordon, hvis hun var norsk, bare ville vært sju år unna mulighetene til å gå av med avtalefestet pensjon. Gud forby, forresten. Poenget er at Sonic Youth tilsynelatende ikke eldes overhodet – alt de foretar seg preges av en kontinuerlig kraft, en konstant kvalitet og et konsistent kreativt nivå. Dette soloalbumet fra Thurston Moore, det første siden 1995, er intet unntak.

Strengt og dristig

«Trees Outside The Academy» er, om ikke i navn og i sound, så i hvert fall i ånd jevngod med en ny Sonic Youth-plate. Låtene kunne like gjerne vært Sonic Youth-låter, hvilket ikke gjør det til mindre interessant lytting: Hva ville Thurston og Lee Ranaldo gjort her? Hvordan ville det hørtes ut blåst opp som avantgardistisk støypop? Hva hvis Kim Gordon hadde sunget dette?

Hele forskjellen ligger i et relativt strengt, relativt dristig og i hvert fall klart annerledes formvalg: Thurston Moore spiller hovedsakelig akustisk gitar og backes tilbakeholdent og utsøkt av SY-kollega Steve Shelley på trommer og fiolinisten Samara Lubelski. Stemningen er dunkel og nesten gotisk, det er en atmosfære i samspillet mellom kassegitarene og fiolinen som i enkelte stunder kan minne om Kristin Hershs 90-tallshybelfavoritt «Hips and Makers», bare tenkt og spilt som rock. Ganske hard rock, til tider.

Umiddelbart hektende

«Frozen Gtr» uler seigt i gang med et sirenekor av fioliner, med Thurston Moores avhengighetsskapende gitaranslag rumlende over det hele – introen varer i litt over et minutt, og er alene egnet til å selge hele skiva. De påfølgende låtene sementerer dette tiltalende inntrykket: «The Shape Is In A Trance» er en proto-SY-låt, men får en helt annen personlighet, et helt annerledes temperament i denne innpakningen. «Honest James» er nærmest ren folk, Bernt Jansch-møter-«Daydream Nation» på en duett med Christina Carter fra Austin-gruppa Charalambides. Og slik fortsetter det.

Både sound og produksjon er spartansk, intim og besnærende, det er omtrent som å få Thurston & co. på besøk i stua.

Apropos: at J Mascis fra Dinosaur Jr stikker innom med noe fresende elektrisk gitar her og der er ikke så rart, siden plata er spilt inn i studioet i Mascis’ hus, men Dinosaur-fuzzet er krydder mer enn en sentral råvare i det bemerkelsesverdige og fascinerende soundet på «Trees Outside The Academy».