BLIR FILM: Spillefilmen «Solsidan» har kinopremiere 1. desember. Video: SF Studios Vis mer

Anmeldelse film «Solsidan»

«Solsidan»: Det beste er at alle er gode på bunnen

Men filmen basert på tv-serien rommer noen søvnige parodier

FILM: Det beste er egentlig at alle, tross alt, er snille. Det ville vært en smal sak å lage nådeløse karikaturer av hovedpersonene i «Solsidan», serien både nordmenn og svensker har knuseklemt inntil brystet, som nå har blitt spillefilm.

Solsidan - filmen

4 1 6

Komedie

Regi:

Felix og Måns Herngren

Skuespillere:

Felix Herngren, Mia Skäringer, Johan Rheborg, Josephine Bornebusch, Henrik Dorsin, Malin Cederblad.

Premieredato:

1. desember 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Solsidan

Se alle anmeldelser

Det være seg tafattheten til Alex (Felix Herngren) eller hissigheten til kona Anna (Mia Skäringer). Eller materialismen til nyrike Fredde (Johan Rheborg) og Mickan (Josephine Bornebusch), eller den sosiale klavertrampingen til Ove (Henrik Dorsin), som strever med å få barn med Anette (Malin Cederblad).

Men fra første scene, der Alex og Anna kaver seg og barna avgårde til juleselskap i huset til Fredde og Mickan, hvitlagt av nyinnkjøpt snøkanon blant hus med desembergrønne regnværsdager, er sympatien den dominerende følelsen.

Brudd og barnløshet

Anna og Alex har bestemt seg for å separeres. Mickan og Fredde strever med å håndtere situasjonen best mulig og ta vare på begge vennene, samtidig som Mickan panisk prøver å bli en integrert del av the moneyed set og Fredde freser over at den sosialistiske faren ikke respekterer jobben han i finans - og begynner å få innflytelse over den stureplanblonde tenåringssønnen hans, som plutselig har begynt å mumle om Che Guevara.

Samtidig har Ove og Anette et nedslående møte på et legekontor. Enten de hører hjemme her eller der: Alle strever med å rette opp noe i sitt eget liv som ikke er i balanse, å dekke et savn. «Solsidan» er både et utleverende og et empatisk prosjekt. Og det er, for det meste, ordentlig morsomt.

Pute-kino

Og så er det dét som virker litt slitent. Mickan er en flott komedieskikkelse, men når hun tar anspente festselfies for å overgå venninnene på Instagram, virker det knapt som duggfrisk satire.

Det er mer enn trett omdreining av en ting i tiden som har blitt parodiert inntil utmattelse tidligere. Oves jakt etter en sæddonor blir mer og mer beklemmende ettersom den blir mer og mer febrilsk, og selv om det selvfølgelig er villet beklemmende, blir det like fullt i overkant pute-kino.

På den annen side er alt som har med samlivsbruddet og forholdet mellom foreldre og barn følsomt håndtert. En fin side ved «Solsidan»-filmen er at problemene ikke nødvendigvis ordner seg, men at situasjonene likevel kan bli til å leve med. Knutene på tråden til far eller tråden til kona springer ikke uten videre opp, men en slags forsoning er mulig, likevel. I disse spørsmålene er våre middelaldrende helter og heltinner en god blanding av livskloke og hjelpeløse. Men de vil vel, hele tiden.

Slik blir helhetsinntrykket at «Solsidans» store styrke er nettopp de levende hovedrollene, mens svakhetene er knyttet til at de litt for ofte settes i klisjéfylte komediesituasjoner. Samtidig kan jo noen hver settes i klisjéfylte komediesituasjoner i dette livet, med ujevne mellomrom.