MEKTIGE GUDER PÅ LAGET: «Solskjærs reise til Birmingham sårer Røkke, og han reagerer som en rasende Poseidon. Han pisker opp til storm rundt Solskjær og hans mannskap, i den hensikt å senke skipet han seiler med. Men Røkke rår ikke over sjøen utenfor Norskehavet,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Kjell Herskedal / NTB scanpix
MEKTIGE GUDER PÅ LAGET: «Solskjærs reise til Birmingham sårer Røkke, og han reagerer som en rasende Poseidon. Han pisker opp til storm rundt Solskjær og hans mannskap, i den hensikt å senke skipet han seiler med. Men Røkke rår ikke over sjøen utenfor Norskehavet,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Kjell Herskedal / NTB scanpixVis mer

Solskjær som helteepos

Røkke og Gjelsten burde for lengst ha fylt heltens ører med voks, og bundet ham fast til masta til Seilet Hotell, for slik å unngå at helten ble lokket av sirenesangen fra Englands nest største by.

Ingen har greid å plassere Ole Gunnar Solskjær nærmere bestialiteten enn Stig Sæterbakken i sin roman «Usynlige hender». I boka figurerer ikonet på en plakat klistret på en dør, som leder ned mot noe ytterst forferdelig. Dagens siste hendelser minner meg om passasjen i boka. Prosjekt Solskjær har etter ett og et halvt år vist seg å skjule en hittil ukjent dør ned i fordervelsen. Det er i hvert fall slik det ser ut gjennom medias infernalske interesse for det som egentlig er en mindre alvorlig, og såre enkel konflikt.

Heltebildet av Solskjær virker nærmest uangripelig. Mens andre fotballproffer skifter klubb fortere enn truser, kjører rundt i luksusbiler, og feirer seg selv i selskap av andre kjendiser, har Solskjær gjennom hele sin karriere framstått som den proffeste, sympatiske og mest lojale i klassen. Selv ikke raddisene kan klage, her snakker vi altså om mannen som fikk spilt Jokke og Valentinerne foran et fullsatt Old Trafford. Vi snakker om mannen som har brukt stjernestatus til å dyrke fram unge under sin årlige fotballskole i Kristiansund i ferien, og til å fronte UNICEF-kampanjer i lutfattige deler av Afrika.

En fortelling går som følgende: da det ble foreslått å reise en statue av Solskjær i hjembyen, satte hovedpersonen selv foten ned. Han ville heller at det skulle settes opp en statue av noen som hadde gjort noe her i livet, for eksempel faren, som hadde jobbet i mange tiår i kommunen. Sant eller usant, det er en treffende anekdote på hvorfor Solskjær er Norges helt nr. 1, og beviser at livet hans kan beskrives som et helteepos:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik Odyssevs vendte hjem fra krigen, til Penelope og Itaka, kom Solskjær hjem etter å ha utkjempet sin suksessfylte fotballkrig. Han kom tilbake til sitt elskede Kristiansund og Molde, etter et en rekke år i «Kalypso» Fergusons favn, først som Norges beste fotballspiller, siden som reservelagstrener for Man Utd. Røkke var investoren som fløy han ut i eventyret, og Røkke var gudfaren tok imot sin hjemvendte sønn. Med seg på laget tok Solskjær med sitt mest betrodde mannskap. Sammen har de bidratt med styrkedråpene som har gjort fotball Norges evige toer til et vinnerlag. Investorene har blitt flere, de økonomiske bidragene større, og unge talentfulle spillere valfarter til klubben, publikum til tribunene.

Men der Odyssevs kjente sine frierfiender godt ved hjemkomsten, har Solskjærs utro tjenere vært forkledde som styremedlemmer og investorer. Røkke og Gjelsten burde for lengst ha fylt heltens ører med voks, og samtidig bundet ham fast til masta til Seilet Hotell, for slik å unngå at helten ble lokket av sirenesangen som flommet fra Englands nest største by, over Nordsjøen, hele veien fram til Aker Stadion. I det ørnen fra Aston Villa lander på Kvernberget, utløses konflikten. Solskjær får lov til å prate med klubben, siden får han ikke lov likevel, dialogen mellom gudfar og gudsønn går gjennom noen hardt pressede mellommenn i MFK.

Endre Ruset. Foto: Steinar Buholm
Endre Ruset. Foto: Steinar Buholm Vis mer

Gudfaren som elsker sin gudsønn, føler seg sveket. Kjærlig harmoni er snudd til bitter konflikt. Alt sammen er utspilt som et heseblesende drama i media. Som i alle store drama finnes det mindre aktører, mellommenn som må bøte. I dette tilfelle er det særlig Molde-leder Tarje Nordstrand Jacobsen som er fanget mellom barken og veden. Han er meklingsmann mellom to stridende parter som begge setter absolutt lojalitet som ufravikelig krav. Da er det umulig ikke å havne opp med svarteper. Nordstrand Jacobsen har bare gjort det alle ville ha gjort i samme situasjon. For å redde klubbens framtid har han lystret befalingene fra Røkke. Selv om Aker trekker pengestøtten, er fortsatt Røkkes personlige bidrag alfa omega for Molde. Jacobsens påståtte dolkestøt i Solskjær er egentlig en nødvendig redningsbøye kastet ut for å redde klubbens framtid.

Samtidig preges reaksjoner fra lokalpresse og supportere med nervøsitet. Å miste Solskjær betyr å miste et påbegynt herredømme i norsk fotball. Å miste Røkkes penger, vil nærmest rasere klubben. Molde uten toppfotball er vanskelig å forestille seg. Aker Stadion er liksom det grønne pumpende hjertet midt i byen. Det eneste utenom jazzfestivalen som virkelig puster liv i innbyggerne. På Aker Stadion er teatersjefen en like selvskreven tilskuer som Frp-politikerne som ønsker å legge ned teateret. Der samles vi i felles engasjement på tvers av kulturelle og politiske forskjeller.

Solskjærs reise til Birmingham sårer Røkke, og han reagerer som en rasende Poseidon. Han pisker opp til storm rundt Solskjær og hans mannskap, i den hensikt å senke skipet han seiler med. Men Røkke rår ikke over sjøen utenfor Norskehavet, der den hjemvendte helten har andre og mektigere guder på sin side. For I Birmingham kan helten vende hjem på nytt. I landet, i regionen der han skapte sitt navn som verdens mest berømte nordmann.

Solskjær trenger ikke privatjet for å ta seg til Birmingham, han kan like godt sveve over vannet, fra innerst i moldefjorden og over havet, uten at vi vil stusse så mye over det. Eller han kan bli her litt til, og lykkes. Det vil han. Og han vil lykkes i Aston Villa, Og siden i United. Det er slik vi vil at eventyret skal ende. Og så skriver han kanskje en diktsamling av på Wergelandsk kvalitet. Og så redder han til kanskje sist verden fra en truende meteor.

Han er vår norske superhelt. Hans liv er det konforme norske helteepos. Han dufter av brunost. Jeg ser han for meg der oppe i Kristiansundvillaen, der han lager middag, får barna i seng, svarer på pressetelefoner, hjelper naboen med snømåking, sender halve lønna si til Malawi, før han leser litt Thure Erik Lund på sengekanten, forberedt på all galskapen som skal møte han neste morgen.