Solstad - i all beskjedenhet

Uviktige innspill og tindrende trivialiteter.

BOK: Dag Solstads nye bok «Artikler 1993- 2004» er i det store og hele en samling uvesentligheter, sopt sammen fra mesterens skrivebord etter at forlaget har sikret seg hans tidligere romaner, og mens de venter på den neste.

Kanskje er dette sågar noe av det minst viktige Solstad har skrevet. Når han tidlig i karrieren beskjeftiget seg med artikkelting, sto det om intens selvkonstruksjon og hard kamp for den litterære tilværelsen. Nå kan mannen slappe av fra slikt, og dessuten har de viktigste artiklene fra det siste tiåret funnet roen innenfor andre permer. Trass i alt dette, må jeg innrømme, makter Solstad å begeistre.

Besøk i Beijing

«Udelt begeistring er», som Solstad selv påpeker, «udelt begeistring». La meg derfor dele min begeistring med en gang - i en mindre og en større del. Den minste først. Jeg er mindre begeistret over Solstads dypsindighet når han, i den pompøst betegnede «Mitt møte med Beijing» (riktignok skrevet for den lite pompøse trykksaken Internorad, forum for medarbeidere i NORAD) gir seg til å vurdere Kinas overgang til kapitalisme og bilisme. Eller, som analyse betraktet, når han jevnlig erklærer sitt hat til sponsorenes inntog på fotballtribunene. Likeledes undrer jeg meg på om han egentlig er særlig konsekvent i sin heftige omgang med biografisjangeren.

Det er imidlertid bare én av disse artiklene jeg stiller meg helt uforstående til. Det gjelder «Makt og legitimitet i rosekrigenes tid», hvor Solstad foreleser om rojale arverekkefølger på engelsk 1200- 1400-tall. Her synes det meg som om forfatteren, midt i stridens hete, har løpt fra alt, inkludert sin egen stil. Så framt Solstad ikke har sine viktige, om enn okkulte grunner for å meddele seg om slikt i offentligheten, burde dette kanskje forblitt en privat interesse.

Underholdende

Det har for lengst gått opp for Dag Solstad at han er Dag Solstad. I sin selvbevisste stil befinner han seg alltid på grensa til koketteri, selv når han (tilsynelatende?) gjør utfall mot egen forfengelighet. Men så er det da også få som evner å kokettere på like underholdende vis. Som når Solstad later som om han leter i hukommelsen, etter hvem det nå i all verden var som fikk den fabelaktig lyse ideen den gangen. For så å erklære at «i all beskjedenhet ... så tror jeg det må ha vært meg».

Hvis slikt hovmod fordrer syndenes forlatelse, er jeg neppe den eneste som er villig til å tilgi.

Og jeg tilgir også gjerne at Solstad, etter å ha forlatt offentligheten med en viss brask, har forholdt seg taus på en så ordrik måte. Av det forfatteren hevder er en produksjon på 39 artikler det siste tiåret, har hele 33 funnet sin plass i denne samlingen.

«Slutt for meg»

Det er noe i nærheten av et historisk faktum at Solstads alminnelige vurderingsevne ikke alltid har stått i forhold til hans språkevne. Men når Solstad selv her altså makter å skape også en større begeistring hos denne leseren, har det å gjøre med at hans språkevne er mer enn alminnelig. Hva gjelder den før omtalte fotballen, fungerer det utmerket når det blir plass til Solstads språk.

Og det blir det når han følger sitt Sandefjord i nedrykkskampen, eller når han drar av gårde til det tidligere Øst-Tyskland for å se fotballklubben Energie Cottbus' usannsynlige kamp for å overleve i 1. Bundesliga. Her er vakker nostalgi for Øst og for fotballen slik den var. Og det hele ender bedrøvelig morsomt, når Solstad har innsett at «for meg er det likevel forbi, ja, jeg har fått et innsyn i at det er slutt for meg nå».

Ambisjon

Denne mangslungne samlingen preges av kampen mot tida. Selv om enkelte har villet plassere ham i fortid, vil de fleste vel mene at Dag Solstads stemme tilhører vår samtid. I «Om meddelelsens problem I» fra forrige artikkelsamling gjorde Solstad det likevel mer enn klart at han ikke delte 1990-tallets synspunkter. I tilfelle det skulle være noen tvil: i den nye artikkelsamlingen finnes det få tegn på at Solstad nå er på full fart inn i et nytt millennium. Han kan fremdeles synes å ha det samme håp, «eller skyhøye ambisjon», som i 1996, nemlig «å gi et lite bidrag til den ørlille motstand mot framtida».

Solstad reserverer seg mot andres samtid. Og ett sted påpeker han at «Jeg tilhører på en måte ikke oss». Denne usamtidigheten er kan hende en skjebne, men den er også et prosjekt. Og da handler det om litteraturen. Solstad undrer seg over litteraturens historisitet i «Forsiktig kommentar til refleksjon over tidsbegrepet», og han hyller Anders Byes «Omkring Sara» for at den er, tretti år etter utgivelsen, «stadig like forunderlig utafor».

Solstad vil bli klassiker. Han vil, gud bevare ham vel, ikke ende som tidstypisk kunst. Og da kan han ikke være ett med sin tid. Og likevel aner man at mannens misjon, slik den røper seg i hans dokumentasjonsvirksomhet, i hans sedvanlige fremmedgjøring av det for oss selvfølgelige og vante - i setninger av typen «Oslo ligger ved havet» - er, på tross av alt, å være vår samtids korrespondent for framtida.

Uvennlighet

Det er mye litteratur i denne sakprosaen; slik det er mye sakprosa i Solstads litteratur. Og han kan ha rett i at bagateller kan være «en vakker kunstform», som på sitt beste kan være «vennlig, ja tindrende». På tross av atskillig uvennlighet. Som vanlig har jeg vanskelig for å motstå Solstad når hans høystil behandler de (tilsynelatende) største trivialiteter, og når han sjenerøst slår om seg med sine lett arkaiske vendinger. Og de syntaktiske utsettelsene, de lange, omstendelige setningene som atter og atter igjen modifiserer det forutgående, overmanner stadig leseren med sitt siste, suverene ordvalg. Som tvinger en til å se seg tilbake, for å gjenfinne egne spor i teksten.

Det er av denne årsak jeg ønsker å meddele leseren, i tilfelle hun skulle komme til å formode at disse mine tidlige innvendinger var av et avgjørende slag, hvilket ville gjøre meg nokså beklemt - selv om de, i dette tilfellet, var rettet mot det som vel må regnes som Solstadske uvesentligheter - at denne forfatter tidvis atter har fylt meg med noe som kan likne, hva jeg tror at jeg ville ønske å gjøre kjent, ja, jeg tror sannelig at jeg på dette punkt vil si det rett ut, fryd.