KURS?:  Dag Solstad mener at de som hevder at hans siste bok ikke er en roman, bør ta seg et kurs på universitetet.  Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
KURS?: Dag Solstad mener at de som hevder at hans siste bok ikke er en roman, bør ta seg et kurs på universitetet. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Solstads romanbegrep

Jeg leter ofte etter nøklene mine, men kaller det ikke en roman dersom jeg beskriver hvor jeg fant dem.

Kommentar

«De som ikke ser at det er en roman bør ta seg et kurs på universitetet.» Slik svarer Dag Solstad (i Aftenposten, 02.11.13) kritikerne som ikke lar seg overbevise om at «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1896» er en roman. «Det handler om en mann som leter etter slekten sin,» fortsetter Solstad og konkluderer: «Det er jo åpenbart en roman.» Er man kritisk, mangler man altså de nødvendige forutsetningene for å vurdere boka.

Det er ikke lett å avgjøre hva som gjør ei bok til en roman. Et åpenbart svar finnes ikke. Fra et sosiologisk ståsted kan det hevdes at all tekst kan være romaner dersom de med definisjonsmakten opptrer som garantister. Påstanden kan understøttes litteraturteoretisk ved å hevde at romanen ennå er i sin tilblivelse, som et spedbarn i sjangersammenheng, stadig i endring. Dette var et av de fremste poengene da den russiske filosofen Mikhail M. Bakhtin i 1941 beskrev hvordan romanen skiller seg fra diktet, dramaet og eposet som sjanger.

Om lag tjue år tidligere hadde den ungarske filosofen Georg Lukács også forsøkt å definere romanen ved å sammenlikne den med antikkens epos. Løsningen hans var å vise hvordan sjangrene uttrykker ulike verdensbilder. I eposet ble menneskene styrt av gudene, mens i romanen er menneskene forlatt. Søken etter mening blir derfor romanens viktigste sjangertrekkk - ikke ulikt hvordan slektsgranskningen hos Solstad får en liknende funksjon.

Problemet med å gjøre leting til et sjangerkrav er at det er mer et ubestemmelig enn et uoppløselig episk element. Selv leter jeg ofte etter nøklene mine. Til tross for at det ville egnet seg som utgangspunkt for en roman, tviler jeg på at det er selve nøkkelmotivet, men snarere hvordan letingen hadde blitt skildret som ville gjort fortellingen sjangerbenevnelsen verdig.

Ved å beskrive de fortidige teledølingene som et gudfryktig folk, og ved å innsette slektshistorien som en slags religionserstatning, synes Solstad å opponere mot romansjangerens fremste premisser. Tilsvarende kan avvisningen av dikterisk innlevelse forstås som et angrep på rådende psykologisk realisme, slik Bragepris-juryen begrunner nominasjonen.

Selv om et angrep på hovedstrømningen i norsk litteratur er høyst betimelig, er dette likevel reduserende svart-hvitt-tenkning: Banal psykologisk realisme på den ene siden, uleselige bøker på den andre. Enhver roman må fortsatt ha appell, ikke til alle og enhver selvfølgelig, men til flere enn en liten klikk som ukritisk lar seg begeistre av å se benevnelsene «Dag Solstad» og «roman» på tittelbladet. Det holder ikke å si, slik Solstad bemerker, at «jeg, forfatteren = vi». Også eposet var avhengig av et slags minste felles multiplum skulle det gi mening.

Da jeg i anmeldelsen skrev at oppramsingen av navn, steder og årstall ikke blir en roman uansett hvor mye forfatteren insisterer, mente jeg egentlig å si at som en roman, er det en dårlig bok. Men den som ikke ser at det er en god bok, bør kanskje ta seg et kurs på universitetet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook