FORFATTEREN DAG Solstad har startet en vandring på gjengrodde stier. I en artikkel i tidsskriftet Samtiden - som i dag framføres som tale - går han til et drabelig angrep på ytringsfriheten. Solstad stiller seg ikke bare likegyldig til ytringsfriheten, han anser at den brukes som et våpen rettet mot ham selv. Han føler seg åndelig kneblet når han befinner seg i det offentlige rom, og tilbringer derfor så lite tid ute blant folk som mulig. Dette merkes i Solstads tekst. Han befinner seg nå i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet. Derfra betrakter han verden med nattkikkert.

OM MAN LEGGER godviljen til - og det har jeg prøvd - kan Dag Solstads kritikk av ytringsfriheten forstås som et oppgjør med alt det usanne, pompøse og nedrige som publiseres i frihetens navn. Altså en forakt for de feite ordene og deres riddere.

Solstad tar en Hellig Olav og går løs på gudebildet med sverd for å vise at bak fasaden er det bare padder, rotter og ormeyngel. Han har ennå et sikkert grep om det humoristiske, men det hindrer ikke at det skurrer. I stedet for å virke frigjørende, har Solstads tordentale autoritære og dypt reaksjonære trekk.