Solstads siste blues

I kveld går Dag Solstad på talerstolen for å fortelle at ytringsfriheten er en falsk verdi. Det er altså en trist dag, skriver John O. Egeland.

FORFATTEREN DAG Solstad har startet en vandring på gjengrodde stier. I en artikkel i tidsskriftet Samtiden - som i dag framføres som tale - går han til et drabelig angrep på ytringsfriheten. Solstad stiller seg ikke bare likegyldig til ytringsfriheten, han anser at den brukes som et våpen rettet mot ham selv. Han føler seg åndelig kneblet når han befinner seg i det offentlige rom, og tilbringer derfor så lite tid ute blant folk som mulig. Dette merkes i Solstads tekst. Han befinner seg nå i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet. Derfra betrakter han verden med nattkikkert.

OM MAN LEGGER godviljen til - og det har jeg prøvd - kan Dag Solstads kritikk av ytringsfriheten forstås som et oppgjør med alt det usanne, pompøse og nedrige som publiseres i frihetens navn. Altså en forakt for de feite ordene og deres riddere.

Solstad tar en Hellig Olav og går løs på gudebildet med sverd for å vise at bak fasaden er det bare padder, rotter og ormeyngel. Han har ennå et sikkert grep om det humoristiske, men det hindrer ikke at det skurrer. I stedet for å virke frigjørende, har Solstads tordentale autoritære og dypt reaksjonære trekk.

DAG SOLSTAD har nesten forlatt denne verden, nokså frivillig må vi tro. Fra sitt eksil i himmelranden stiller han seg helt likegyldig til ytringsfriheten fordi han ikke er i stand til å se for seg ei framtid hvor det oppstår «en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg». Å opphøye fantasiløsheten til et bærende prinsipp, er nå så sin sak. Når han samtidig går til frontalangrep på generalsekretær Per Edgar Kokkvoll i Norsk Presseforbund, sklir det helt ut. Kokkvoll er gang på gang truet på livet for sitt standpunkt i karikaturstriden. Bilder av ham bæres i demonstrasjoner i muslimske land sammen med oppfordring til drap. Hans frihet er faktisk truet, selv om Kokkvoll tar det hele med fatning.

DET ER ÅPENBART at det var striden rundt Muhammed-karikaturene som løsnet noe hos Dag Solstad. Det pussige er at han ikke ser - eller bryr seg om - hva slags selskap han har havnet. Det store flertall av politikere og redaktører mante til den besindighet Solstad etterlyser. Fra alle deler av samfunnslegemet tøt det ut ansvarlighet. De som forsvarte retten til å trykke karikaturene, var i klart mindretall. Det er altså ikke noe ørne-ensomt over Dag Solstads posisjon. Han sitter midt i en festmiddag i Norsk Redaktørforening!

KJERNEN I SOLSTADS standpunkt er et umulig krav om renhet. Han synes å tro at det viktige, det sanne og det vakre bare kan framstilles på en kritthvit trykkpresse der det ikke brukes annet enn håndrevet klutepapir uten snev av trefibere. Derfor skiller han mellom trykkefriheten (som han er for) og ytringsfriheten (som han er mot). Dessverre er ikke verden så enkel. Sannheten er alltid forurenset og den pipler fram fra høyst forskjellige kilder. Det er også grunnen til at ytringsfriheten omfatter hele spennet fra Proust til pornografi. Det er en møysommelig jobb i finne det viktige i en masse med så mye likegyldighet, men det finnes ingen bedre metode.

DERFOR FØLES det fremmed og nedstemmende når Dag Solstad gjør seg selv til en rytterstatue hvor han ser ned på folket. Vi fornemmer en aristokratisk holdning til verden der ute. Han forsvarer trykkefriheten, dvs. den formidlingsform han selv behersker så suverent. Alt annet framstår som juggel. Dag Solstads puritanisme og forakt for ytringer som ikke publiseres mellom to permer, framstår derfor som ytterst problematisk, i hvert fall i et radikalt perspektiv. Alt dette rop på åndelig renhet synes å høre hjemme helt andre steder.

DET ER NOE LIVSTRETT over denne utgaven av Dag Solstad. Han husker så vidt at sola en gang gikk opp, og den opplevelsen prøver han å gjenskape i sitt bibliotek. Fordi han mener ytringsfriheten er en likegyldig verdi, drøfter han ikke de betydelige trusler den er utsatt for.

NATTKIKKERT: Dag Solstad befinner seg nå i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet. Derfra betrakter han verden med nattkikkert, skriver Dagbladets kommentator. Foto: FRANK KARLSEN
NATTKIKKERT: Dag Solstad befinner seg nå i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet. Derfra betrakter han verden med nattkikkert, skriver Dagbladets kommentator. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer

I mange land brukes knebelen, og tendensen er økende. Her hjemme presses mangfoldet av en ny medieøkonomi, av konsernstyring, monopolisering og av makthavere med stadig større påvirkningskraft. Kildene profesjonaliseres og styrer stadig større deler av mediebildet. Under dekke av å tilby trygghet i en terrortid, foregår en maktforskyvning i retning av staten og interessene rundt den. I stadig flere land ser vi at rettsstaten uthules gjennom nye fullmaktslover. Hvis dette er likegyldig, gjenstår bare kynismen.

Solstads siste blues