Solstorm

Sex, kristendom og drap i en lite oppsiktsvekkende debut.

BOK: Det er ikke til å unngå at man tenker på Knutby-saken når man leser «Solstorm», debutromanen til svenske Åsa Larsson. Den dreier seg også om et drap i en karismatisk sekt, men her blir sektlederen Viktor Strandgård funnet lemlestet og død i kirken.

Handlingen utspiller seg i Kiruna, for nordmenn mest kjent som gruveby og jernbaneknutepunkt i Nord-Sverige. I «Solstorm» virker det som om byen er i ferd med å bli overtatt av frikirkemenigheten Kraftkilden, men deres verdensomspennende frelsesplaner får en alvorlig knekk da sektleder Strandgård blir drept på en usedvanlig brutal måte.

Viktors virkelighetsfjerne søster var først på åstedet og havner i politiets søkelys, men hun går i dekning og ringer sin ungdomsvenninne Rebecka Martinsson, en lovende Stockholms-advokat. Rebecka, bokas hovedperson og detektiv, vender motvillig tilbake til sin barndoms by.

Her suges hun inn i et virvar av sex og religion - alltid en potent blanding - og har i tillegg sine egne ungdomstraumer å stri med.

Kraftkilden er dominerende i Kiruna-samfunnet. Den groteske saken vekker selvsagt enorm oppsikt i hele Sverige, og politiet konsentrerer alle ressurser om å oppklare den. En av de første vi møter i Kirunas snøhauger, er en høygravid politietterforsker (er forfatteren inspirert av «Fargo»?). Med seg - eller like gjerne mot seg - har hun en assisterende statsadvokat, så unyansert usympatisk at han enten er en parodi eller en hevnaksjon.

Larsson vant debutantprisen for beste kriminalroman med «Solstorm», etter undertegnedes beskjedne mening var det å ta hardt i. Den er ikke spesielt originalt skrudd sammen, og først og fremst er det settingen - i det kvasireligiøse annerledeslandet nord for polarsirkelen - som gjør at den skiller seg ut. Men hun har laget en forrykende avslutning på en ellers nokså stereotyp krim.