Sølve Sigerland

Flott spill i musikk som ikke helt innfrir.

CD: Fiolinisten Sølve Sigerland spiller slik Bjarne Brustad bare kan ha drømt om det, og det samme gjør Lars Anders Tomter på bratsj når de forener krefter i «Fire capricer». Spørsmålet er om det er nok til å bringe komponisten fram fra glemselen, slik Sigerland for sin del drømmer om når han nå utgir mye av Brustads fiolinmusikk på Simax?.

For Brustad hører til den såkalte mellomkrigsgenerasjonen av norske komponister, som fikk ry for å skrive neoklassisk og på traust norsk grunn, og som forsvant i dragsuget da modernistene overtok hegemoniet også i ny norsk musikk på 1960-tallet.

Men ryktet om tradisjonalisme er ikke bare overdrevet, selv om Brustad overskrider den i sine beste stykker. Kan vi for eksempel lære oss til å lytte til Fanitull-suiten eller Eventyr-suiten som noe annet enn norskdom i musikken, for eksempel i lys av vår samtids forsøk på å forene tradisjonsmusikk og nye langer, på tvers av sjangrene? Til dels, fordi Brustads sterkeste side, en var og elegisk grunnstemning, kommer til utløp her, som noe annet og mer enn norsk tonekunst.

Det gjør den også for eksempel i lentoen i de fire capricene. Men innimellom får vi også den litt forutsigelige neoklassiske notestrømmen, håndverksmessig upåklagelig meislet ut, men uten aktuell utsagnskraft, i hvert fall til denne lytteren.

Men kvaliteten i utførelsen er til lutter glede.