Solveig Kloppen

Som toåring sto Solveig Kloppen kliss naken på jernbanestasjonen i Trondheim. Målet var å få flest mulig tilskuere. I dag er hun litt mer beskjeden, og overlater strippingen til «Mandagsklubb»-kollega Atle Antonsen. - Men bare vent! I april- mai er jeg klar.

- Jeg var et slitsomt barn. Da jeg var lita, bodde vi i Trondheim, og jeg husker en gang vi skulle hente mamma på toget, hun hadde vært på Røros. Jeg tror jeg var to og et halvt. Da pappa kom tilbake fra perrongen, sto jeg og kledde av meg. Søstera mi, som var seks, hadde gjemt seg. Jeg tror hun har vært flau over meg ganske mange ganger. Men pappa har alltid heiet på meg. Selv om jeg håper han aldri har stått naken på jernbanestasjonen. I hvert fall ikke i Trondheim.

SOLVEIG KLOPPEN

er mindre i virkeligheten enn på «Mandagsklubben». Lita og lys, med knallgrønn genser og knallblå øyne.

- Jeg tror de skal skru opp stolen min enda mer. Det trengs, sier hun.

Hver mandag på TVNorge sitter 28-åringen fra Jessheim på en stol ved et bord på Scene West Victoria, midt mellom Espen Thoresen og Atle Antonsen. Da Solveig Kloppen ble bedt om å komme til en prat om «Mandagsklubben», trodde hun det dreide seg om en stilling som researcher. «Spennende nok,» tenkte hun, og troppet opp. Først langt uti samtalen skjønte hun at det ikke var research det dreide seg om. Det var programlederrollen. Silje Stangs gamle jobb.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det røpet de først på slutten av møtet. Det var gøy, og veldig skremmende. Jeg gikk ikke akkurat jublende ut derfra, sier Solveig.

DA HUN FIKK VITE

hvem som skulle sitte ved siden av henne, svarte hun ja. Straks.

- Atle kjente jeg litt fra før, Espen hadde jeg imidlertid aldri møtt. Men de er veldig morsomme å jobbe med, og vi ler masse. Selv er jeg nok roligere enn gutta, mer sjenert. Jeg lurer på om de kanskje synes jeg er litt stille.

Solveig er ikke alltid stille. Bare spør samboeren. Hun har nemlig et voldsomt temperament. I tillegg roter hun.

- Jeg kan bli veldig, veldig sint, men det er det heldigvis bare de nærmeste som ser. Da hopper jeg opp og ned og hyler, mens jeg ser rødt og grønt og svart på samme tid. Så går det over.

- Når får vi se det på tv?

- Ikke ennå.

SOLVEIG VILLE IKKE HA BYTTET

med Espen eller Atle. Hun foretrekker å sitte i midten, med vannglasset.

- Jeg er ingen stor humorist. I «Mandagsklubben» har alle sine roller, og min rolle er å ta styringen. Og holde guttene i øra.

- Føler du at du hopper etter Wirkola?

- Nå har jeg aldri sett verken Bjørn Wirkola eller Silje Stang hoppe, så det vet jeg ikke. Jeg har ikke lyst å kopiere Silje, jeg må prøve å gjøre min greie. Likevel er jeg ikke Solveig Kloppen i «Mandagsklubben».

- Hvem er du da?

- En litt frekkere utgave av Solveig Kloppen.

- Hvordan var det å se det første programmet?

- Jeg synes det var greit til å være første gangen. Men det er ikke morsomt å se seg selv på tv. Jeg hadde altfor høy og skrikende stemme, og synes jeg ble litt for mye sur bitch. Det som var morsomt, var å høre hva de andre virkelig sa. I starten var jeg utrolig nervøs, og de første ti minuttene husker jeg lite av. Jeg kan ikke huske at jeg ønsket velkommen, sier Solveig.

FRØKEN KLOPPEN HAR HATT

en lang og brokete vei fram til tv-skjermen. I god akademisk ånd begynte hun å studere, først i Bergen. Det ble ex.phil. og psykologi grunnfag. Ikke helt drømmen. Drømmen var drama på Romerike folkehøgskole.

- Jeg har hørt at du gjorde en uforglemmelig Ronja Røverdatter?

- Se for deg Ronja Røverdatter med blondt, kreppet hår. Da jeg skulle ta Ronjas vårskrik presterte jeg å falle over en femåring på første rad. Jeg ga skikkelig trøkk, snurret rundt og rundt i full fart, og der lå jeg. Femåringen var livredd resten av forestillingen, ler Solveig.

På den tida var hun sikker i sin sak.

- Jeg, som alle andre, hadde en drøm om å bli skuespiller. Folkehøgskolen setter griller i hodet på deg. Tre ganger søkte jeg på Teaterhøgskolen, uten å komme inn. Det kjipe var at jeg var så nær. Jeg har hatt en tendens til ikke å tore å satse alt, og det er litt bittert å tenke på i dag. At jeg kanskje kunne kommet inn, sier Solveig.

- Kommer du til å søke flere ganger?

- Nei, ikke nå. Jeg har begynt på altfor mange studier, nå er det nok, slår Solveig fast.

Etter Romerike begynte Solveig Kloppen på fysioterapistudiet. I klassen til prinsesse Märtha Louise.

- Jeg har et bevisstløst forhold til min egen utdanning. Akkurat da fant jeg ut at jeg måtte ha et ordentlig yrke. Men selv ikke min mor skjønte hvorfor jeg begynte på fysioterapi. Det var fullstendig bom. Huff. Fryktelig teoretisk, og dritkjedelig. Det som ikke er teori, er massasje, og det er i hvert fall dritkjedelig - det synes vel alle?

I tillegg var miljøet mildt sagt annerledes enn folkehøgskolen, som i stor grad besto av halvfrikete, tedrikkende, utagerende skuespillerspirer.

- Jeg følte meg ikke helt hjemme, nei. Fysioterapien besto av friske, raske, ordentlige ungdommer, som alle kjørte telemark og hadde pene øredobber. Jeg tror ikke det er så mange som husker meg derfra.

- Ble du kjent med Märtha?

- For å si det sånn, jeg vet hvem hun er, og hun vet hvem jeg er.

Hele klassen måtte underskrive en taushetserklæring da de begynte i prinsessens klasse, dermed går offentligheten dessverre glipp av detaljene fra den store cowboyfesten, der Solveig var hore og Märtha var cowboy.

NESTE STOPP FOR KLOPPEN

ble Blindern, som kjapt utvidet cv-en med litteraturvitenskap og sosiologi. Og revy. Hun var nemlig minst like aktiv på revyscenen som på lesesalen, noe som ikke gikk jusstudent Espen Eckbo hus forbi. Han snakket med Thomas Giertsen, Thomas snakket med Solveig, og vips, så var hun standupkomiker.

- Det er lenge siden jeg har gjort det nå, men jeg kommer sikkert til å prøve igjen. Folk har vel ikke akkurat skreket etter flere opptredener, mener Solveig selv.

I dag mangler hun én eksamen for å ha fullført journalistutdanningen i Oslo. Det ble nemlig hittil siste stopp på utdanningsstigen. Det var bare det at midt i studiene fikk Solveig tilbud om en rolle i komiserien «Bot og Bedring» på TV2.

- Det var gøy å være med, og jeg angrer ikke på det. Selv om resultatet kanskje ikke ble så bra. Jeg tror TV2 var litt forut for sin tid. Bare vent og se, snart oversvømmes vi av parkeringsvakt-serier!