Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Solveig Kringlebotn

Selv ikke Kringlebotns talent kan redde denne utgivelsen.

CD: Det er ikke så lett å vite hva slags plate dette er: Solveig Kringlebotns siste, som oppfølger til den fem år gamle «Black Roses», eller Ludvig Irgens Jensens (1894- 1969) første, viet sanger fra hans store produksjon. Som soloplate kommer den i hvert fall til kort, fordi materialet i så liten grad er egnet til å folde ut Kringlebotns sopran, som er så flott som noen gang. Best klinger de siste sangene, der både Einar Henning Smebye og Norrköping-orkestret gjør sitt ytterste, i tillegg til Kringlebotn. Da sporer vi en stramhet i Irgens Jensen talent, som løfter resultatet over det gjennomsnittlige. Men mest av alt holdes sangene på denne utgivelsen fast i en slags konformisme, som binder uttrykket. Og det er komponisten som holder og holder, slik at musikken ikke slipper fri.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media