Sølvgrå eleganse

Hun er 50 år gammel, har langt, sølvgrått hår, spiller gitar og synger med en stemme som kan få verstinger til å smelte. Ingen ytre effekter får ødelegge, for dama er i seg selv en mild eksplosjon. Hun heter Emmylou Harris.

Og jammen er hun en versting sjøl også når det gjelder å sende ut elektriske vibrasjoner. Det var en helt annen og mer fasettert Emmylou som besøkte Oslo i går kveld enn den unge damen som scenedebuterte i hovedstaden for nøyaktig 20 år siden. Men i motsetning til mange av sine kolleger har hun skjønt at fornyelse også kan bety økt spilleglede og flere venner. Og kanskje noen uvenner.

Lydarkitekt

For du skal være en rimelig åpen og fleksibel countryentusiast for å kjøpe den nye stilen til Emmylou. Den er i stor grad formet av lydarkitekt Daniel Lanois, produsenten av albumet «Wrecking Ball» fra 1995.

Lanois er ikke med på årets norgesturné, men gitarist Buddy Miller var en god reserve - med innlagt Lanois-gir når det passet sånn. Sammen med Brady Blade (trommer) og Daryl Johnson (bass og perkusjon) utgjør han grunnfjellet Spyboy, som følger Emmylou på turneen.

Countrydronning

Det var nok dem som mente at de kunne dempet seg en smule, men når Emmylou rett etter en heftig rock'n'roll-låt glir over i den triste «Love Hurts» og den enda tristere «Goodbye», ble de nok tilgitt.

For Emmylou levde også opp til hedersbetegnelsen «countrydronning», og slo an tonen for konserten med en sang som like gjerne kan handle om henne selv: «My Songbird». Gåsehudfaktoren var imidlertid høyest på nyere ballader som «Orphan Girl» og «Goin' Back To Harlan».

Ekstranumrene ble en eneste stor jam, der The Delevantes, oppvarmere som også fortjener verbale roser, ble dratt med i glansnummeret «You Never Can Tell (C'est La Vie)».

At stemmen i går var enda hesere enn vanlig, og registeret en tanke begrenset, tror vi skyldes en forkjølelse. Uansett stjeler vi rått fra en kjent norsk artist og roper begeistret: «For ei dame».