Sølvsuper albumdebut

Tre år etter at Silver satte Bylarm på hodet, kommer de ut med sin første langspillplate. Og dette er gull.

Med is i magen og tro på sin egen idé, har Flekkefjord/Oslo-bandet Silver tatt seg god tid. Bortsett fra ep-en «Riot 1-2-3», som kom ut høsten 2001 - et halvt år etter Bylarm, har det vært stille fra denne kvartetten.

Dødsforakt

Silver spiller punkrock med dødsforakt. De har lært mye, både image- og låtmessig, av de finske glampunkerne Hanoi Rocks. Coverfotoet har hentydninger til dekadent rockattityde med alle dens undertoner - som inkluderer en høyglanspolert politilue, som vanligvis gir assosiasjoner til homse- eller nazimiljøet.

Men siden Silver består av kristne medlemmer, er det verken Jack Daniels eller annen styggedom å se.

Silver er ikke et kristenrockband, og takk gud for det. Tekstene er kritiske og refsende, men ut fra et humanistisk menneskesyn. Med det viktigste med sånn type rock er det melodiske budskapet. Og det står til Dovre faller.

98 oktan med bly

«White Diary» er instant, glamorøs og skitten punk, men låtene har mye klassisk rock i seg. Denne gjengen blander Sex Pistols og Rolling Stones og lager dermed sin egen norske versjon av band som Hanoi Rocks, Guns N'Roses og New York Dolls.

Eller som noen snørrhovne Turboneger-jyplinger, eller musikalske Turbojugend - i positiv forstand.

Rått tilhogd

Albumet er befriende kort, ikke at vi ikke makter mer enn 35 minutter med mye høyoktanrock, men som ofte ellers kan mindre være mer. De ti låtene er rått tilhogd, men viser likevel en eleganse og rockforståelse. Bandet har tydeligvis modnet med åra og fullfører her det de viste med ep-en.

Stine Kobbeltvedt fra Furia og Maria Solheim er med som korister, ikke minst på den mektige, stilige og avsluttende powerballaden «Angels Calling».

PUNK MED DØDSFORAKT: Dekadent rockattityde og instant, glamorøs og skitten punk. Silvers første album er gull, mener vår anmelder.