Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Psykisk helse

Som 12 år gammel anorektiker var eneste tilbud å bli veiet hver uke hos fastlegen

Enkelte leger og sykepleiere har skreket til meg om hvor håpløs jeg er fordi jeg har prøvd å ta livet mitt eller har sultet meg.

Meninger

Som syk må man forholde seg til utallige mennesker. Personalet skal man åpne hjertet sitt for, og sammen skal vi prøve å skape et bedre liv. De siste tre årene har jeg tilbrakt mesteparten av min tid i ulike institusjoner. Jeg har en spiseforstyrrelse som bare er et symptom på underliggende lidelse. Det som har gjort meg bedre var en oppriktig omsorg.

Jeg har alltid vært glad og interessert i andre mennesker. Det er lett for meg å se i blikket til den andre om interessen er gjensidig. For hvilke konsekvenser har det for pasienten om hjelperen ikke kan nok om lidelsen eller mangler en genuin interesse for andre?

I dag kan alle få jobb i psykiatrien. Det finnes de som valgte yrket av praktiske årsaker. Jeg tror det er akkurat disse menneskene som ikke klarer å forutse selvmord.

Enkelte leger og sykepleiere har skreket til meg om hvor håpløs jeg er fordi jeg har prøvd å ta livet mitt eller har sultet meg til alvorlig lave blodprøveverdier. Hvordan kan man ta riktige beslutninger når tankene er så syke at man skader seg selv?

Det er oftest blitt framstilt som at mangel på bedring utelukkende var min feil. De hadde visst gjort «alt» som var og nøye overvåket at jeg skulle gå opp i vekt. Jeg er blitt kastet ut av avdelinger fordi jeg var farlig for meg selv. Helsevesenet la ikke skjul på at de var redd for det medisinske ansvaret. Hvem gagnet det å sende meg hjem? Ved ett tilfelle var Distriktpsykiatrisk senter så redd for at jeg skulle dø at de skrev meg ut på dagen og pakket sakene mine. Selv om jeg hadde et planlagt opphold på flere måneder til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På institusjon har jeg flere ganger varslet om de negative tankene som ble mer og mer ukontrollerbare. Jeg får så beskjed om å samle meg. En dag spurte jeg hvorfor personalet svarte så kort da jeg viste min lidelse, som er sårbar og skremmende. «Vi skal prøve å gjøre dagen best mulig».

Vi trenger å prate. Vi trenger å ha ei hand å holde i. Vi trenger ikke sitte i stua, hvor personalet har øynene ned i strikketøyet mesteparten av dagen. Jobben er å virkelig se på menneskene som er innlagt. Registere følelsene, se etter tegn på endring i sinnstilstand. Være der for oss.

Det ble ofte til at jeg påtok meg ansvaret om å vise omsorg overfor mine medpasienter. Det mellommenneskelige er medisin, og det vil jeg påstå gjelder uavhengig av lidelse – selv når pasienten er i psykose. For – det er helt virkelig det som skjer for vedkommende. Ikke steng dem inne på rommet alene.

Jeg er nok blitt vurdert av flere til å ha vært en vanskelig pasient. Jeg er kritisk til hvordan personalet møter pasientene. Jeg kunne ikke begripe hvordan det var mulig å vende ryggen til en gråtende person tydelig fylt med angst. Det har hendt at en pasient ikke møtte opp til frokost fordi h*n tok livet sitt i løpet av kvelden. Det samme mennesket som gjentatte ganger gråt da h*n fortalte meg hvor dårlig personalet behandlet vedkommende.

Det er altfor stor takhøyde for feil i psykiatrien. Helsevesenet møter mennesker som er på sitt mest sårbare. Det er for lett å si at «vi kunne da ikke forutse at h*n ville ta livet sitt». Jeg har opplevd flere ganger at personalet som hadde ansvar for meg på sin vakt ikke pratet et eneste ord med meg. Hvordan kan dette mennesket være i stand til å vurdere min tilstand?

Om man er psykisk syk, svekkes evnen til å gjøre gode, konstruktive valg for seg selv. Derfor trenger man noen med kunnskap som ser hele mennesket og prøver å forstå pasientens sinn. I somatikken overvåkes vi nøye. I psykiatrien er det møteplikt til måltidene, ellers er man mye forlatt til seg selv. Hvordan er dette god hjelp?

Følelsene hoper seg opp. Man trenger hjelp til å få dem, så behøver man kanskje ikke å skade seg. Det er begrenset hvor lenge et menneske som har mye lidelse i seg orker å leve. 12 år gammel og anorektisk var mitt eneste tilbud å bli veiet hver uke hos fastlegen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook