Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Terminator: Dark Fate»

Som å flykte fra en miksmaster

«Terminator: Dark Fate» er en feministisk vri på den klassiske filmserien, men for lite opptatt av folk.

TILBAKE - IGJEN: Arnold Schwarzenegger og Linda Hamilton forenes i en «Terminator»-film igjen, nesten 35 år etter første møte. Vis mer

«Terminator: Dark Fate»

3 1 6

Action

Regi:

Tim Miller

Skuespillere:

Linda Hamilton, Arnold Schwarzenegger, Mackenzie Davis, Natalia Reyes.

Premieredato:

8. november 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Terminator: Dark Fate»

«Fine folk i mekanisk oppfølger»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er tøft å bli eldre, men det er også kledelig.

I alle fall om en ser på de barske ansiktene til Arnold Schwarzenegger og Linda Hamilton, som nok en gang forenes i en «Terminator»-film, nesten 35 år etter første møte. Hun har fått dype, erfaringstunge linjer i et ansikt som iblant ser ut som en skulptur i granitt; han har sølv i håret og tynn, aldrende hud spent over kinnbena.

Den gangen, i 1985, var han bokstavelig talt en drapsmaskin, fra framtida, sendt tilbake til åttitallet for å drepe henne, en uskyldig og uvitende servitør, fordi hun skulle bli moren til en framtidig leder i menneskenes opprør mot maskinene. Nå er de begge noe litt mer sammensatt. Dessverre har de også for liten tid sammen på lerretet og for svake replikker. For «Terminator: Dark Fate» er ikke først og fremst opptatt av folk.

Mosegrodd

Selve historien begynner å føles noe mosegrodd: En uovervinnelig, menneskeliknende terminator (Gabriel Luna) lander med et dunk inn i nåtiden, på jakt etter en ung og intetanende kvinne (Natalia Reyes).

Men mens hun flykter, råker hun også over sterke hjelpere: Framtidsmennesket Grace (Mackenzie Davis), Terminator-jegeren Sarah Connor (Hamilton) og, etter hvert, selveste ur-terminatoren, nå pensjonert (Schwarzenegger). Nytt av året er den tydelige feministiske vinklingen: Det er Hamilton, ikke Schwarzenegger, som bedyrer at joda, hun vil komme tilbake, og det blir gradvis klart at årets kvinnelige offer ikke er ettersøkt på grunn av hvem eller hva hun kan komme til å føde. Det føles iblant litt påtatt, som en nervøs korreks til de første filmene.

Men med faste blikk og seige kropper er både Hamilton og Davis naturlige actionhelter. De har også en ordkrig gående seg imellom som kan minne om den fiendtlig-flørtende tonen mellom menn og kvinner i fordums actionfilmer.

Mekanisk

Det er ellers tiltalende at «Terminator: Dark Fate» så tydelig relaterer seg til de tidlige filmene i serien, og ikke til den metalliske grøten av oppfølgere som kom seinere. Men det hele føles mekanisk og fort ganske kjedelig: Det dreier seg om å flykte og så flykte enda mer, iblant i bil, iblant i fly.

Denne drapsroboten har ikke dobbeltheten som var en del av Schwarzeneggers ikoniske skikkelse, der publikum alltid måtte lure på om han ikke var noe mer enn en maskin. Dermed blir det hele litt som å se folk rømme fra en avansert miksmaster.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media