Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Som å komme hjem

Det var de store kontrasters dag da den svenske forfatteren Henning Mankell torsdag besøkte Ona i stiv kuling. Helst ville han snakke om Bjørnstjerne Bjørnson og afrikansk litteratur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOLDE (Dagbladet): For 25 år siden var krimforfatteren, dramatikeren og spaltisten Henning Mankell tilknyttet Teatret Vårt i Molde. I forbindelse med en teateroppsetning som hadde utgangspunkt i livet på Ona fyr, besøkte han de to øyene som Ingebrigt Steen Jensen har relansert med sin lederfilosofiske bestselger «Ona fyr». Det ble et minne for livet, og derfor har han alltid drømt om å komme tilbake, ifølge ham selv.

OG KANSKJE

er ikke kontrasten så stor mellom det moderne symbolet Ona fyr, Bjørnstjerne Bjørnson og afrikansk litteratur som man skulle tro. Henning Mankell er opptatt av det voldsomme sosiale gapet som sprer seg i Norden og i verden. Og kontrasten mellom livsfilosofien til de 45 fastboende på Ona fyr og Steen Jensens Ona fyr er stor.

- I ØKENDE GRAD

finner du ulike sosiale grupper som aldri snakker sammen og aldri treffer hverandre i Sverige. Denne polariseringen er på den ene siden usunn for samfunnet, men på den andre siden er det nettopp disse kontrastene som skaper interessant litteratur, sier Mankell.

Mankell er både sosialt og litterært et produkt av 1960-tallets litterære og politiske oppblomstring i Norden. Selv vil forfatteren trekke fram Dag Solstad, Per Olov Enquist og Suzanne Brøgger som framtredende eksponenter for sin egen generasjon. Fra 1980-tallet begynte derimot Mankell å betrakte den nye unge litteraturen som «forferdelig uinteressant». I dag er han igjen optimist.

- På 1980-tallet savnet jeg forfatterens vilje til å fortelle historier. I dag ser jeg imidlertid at unge forfattere igjen søker seg mot de store fortellingene, og de har ofte feste i virkeligheten. Dersom du er stille og lytter godt, vil du høre mange klaprende tastatur rundt omkring, sier Mankell, som mener dette nettopp skyldes samfunnets økende polarisering.

PÅ DEN ENE SIDEN

ser han for seg at den nye litteraturen kommer til å tematisere dette spriket, på den andre siden ser han for seg at vi kommer til å se betraktelig flere tydelige fortellere som vil tematisere forholdet mellom nasjonale og internasjonale grenser, for eksempel i forhold til flyktningenes og innvandrernes situasjon.

- Det kunne jeg tenke meg å lese flere fortellinger om i Norden også. USA er et godt eksempel på hvor mye bra litteratur som springer ut av innvandreres møte med sitt nye land. Leserne får på den måten perspektiv på sitt eget utenfra, sier Mankell, som tidligere har uttalt at det å bo i Mosambik «har gjort meg til en bedre europeer».

HAN MENER IMIDLERTID

ikke at dette bare gjelder Norden, men at det også er noe som gjenspeiler seg i verden for øvrig.

- Som du sikkert vet - vi lever i en forferdelig verden. Forskjellen mellom rik og fattig har aldri vært så stor som i dag. Mange av disse lidelsene er unødvendige, men likevel velger vi ikke å gjøre noe. Det positive er at jeg tror vi framover nettopp vil se en litterær eksplosjon fra det afrikanske kontinentet. På samme måte som den søramerikanske magiske realismen, med Gabriel Garcma Marquez i spissen, viste oss hva det vil si å være menneske på nytt, tror jeg også at afrikanske forfattere vil redefinere våre muligheter. Afrika er et jordskjelv i disse dager. Merk deg mine ord: Se opp for Afrika, sier Henning Mankell.

MANKELLS SISTE

voksenroman på norsk, «Før frosten», er for tida på toppen av de norske bestselgerlistene for paperbackbøker.

Hans to ungdomsromaner, «Ildens hemmelighet» og «Ildens gåte», fikk varme mottakelser da de kom på norsk i vår. Bøkene tematiserer fattigdom, landminer og aids med utgangspunkt i den tolv år gamle Sofia fra Mosambik. I slutten av august settes stykket «En gammel mann som danser», som Mankell har laget i samarbeid med Per Christian Ellefsen, opp på Torshovteatret i Oslo.

Forholdet mellom Mankell og Norge synes å være mer enn gjennomsnittlig godt. Kanskje er det også årsaken til at han denne gang vil slå et slag for dikterkjempen Bjørnstjerne Bjørnson.

- JEG ER UTROLIG

fascinert av Bjørnson og den tida han virket på. Jeg mener også at vi i Sverige i større grad burde lese ham, for han virket tross alt hovedsakelig innenfor den svensk-norske offentligheten før 1905. Jeg er også fascinert av Bjørnsons sosiale engasjement helt til det siste. Det er mye jeg ikke forstår av hans bøker i dag, men hans intellektuelle engasjement kan ingen betvile. Jeg betrakter Bjørnson først og fremst som en ekte intellektuell, dernest som en forfatter.

- Og hva med deg? Også ditt sosiale engasjement er stort?

- Det er sant, men jeg betrakter meg først og fremst som en forfatter, sier Henning Mankell.

PÅ GAMLE TOMTER: På 70-tallet jobbet Henning Mankell for Teatret Vårt i Molde. Jeg har veldig mange gode minner fra den tida, sier Mankell og skuer ut over Ona.