SLENTRENDE: Tronsmo-bokhandler og Dagbladet-anmelder Terje Thorsen er ute med sin første diktsamling. Han presenterer folkerørsla og den streite arbeiderklassen med skitten realisme. Foto: Truls Brekke
SLENTRENDE: Tronsmo-bokhandler og Dagbladet-anmelder Terje Thorsen er ute med sin første diktsamling. Han presenterer folkerørsla og den streite arbeiderklassen med skitten realisme. Foto: Truls BrekkeVis mer

«Som å lese ei bok fra et annet tiår»

«Dikt fra ei nonne» plasserer seg mellom Jan Erik Vold og Jack Kerouac.

||| BOK: Noen sa til meg, jeg skal ikke nevne navn, at Terje Thorsens debutsamling «Dikt fra ei nonne» er som å lese ei bok fra et annet tiår. Påstanden ble begrunnet med bokas hverdagslighet, dens slentrende, dels skitne, realistiske
vesen, og innvendingen var: Har vi ikke lest dette før?

Gammelmodig
I alle fall plasserer «Dikt fra ei nonne» seg et sted mellom Jan Erik Volds 60- og 70-talls diktning og den amerikanske beatgenerasjonens poesi, Jack Kerouacs «San Francisco Blues», for eksempel. Med førstnevnte deler «Dikt fra ei nonne» den slentrende stilen, de navngitte personene, men også det sentrallyriske kortdiktet. Med sistnevnte deler samlinga den barske tonen, slangen, alkoholen og uteliggerne.

Noen vil kanskje mene at akkurat dét er et faktum som nettopp gjør samlinga gammelmodig.
I visse miljøer blir nok også beatpoesien uglesett, avfeid som romantisk og likefram. Selv ser jeg heller ingen grunn til å skrive «San Francisco Blues» på nytt. Samtidig skal man ikke glemme at beatlitteraturen i stor grad også var politisk litteratur, som gjorde opprør mot inngrodde verdier, konformitet og borgerlighet i det amerikanske samfunnet, noe jeg har sympati for.

Anti-borgerlig
Derfor kan jeg også ha sympati for den anti-borgerlige holdningen i Terje Thorsens «Dikt fra ei nonne». Nå er det ikke akkurat snakk om et opprør her, la det være på det rene, men det er like fullt dikt hvor folkerørsla, den streite arbeiderklassen, presenteres, noe man i høyeste grad også kan tolke som et politisk valg; at det er mennesker fra nettopp dette samfunnslaget som får komme til orde
eller til syne, som her: «(...) han bodde hos oss den sommeren, fabrikken/var stengt, med avskjedsbrevet fra kona på seg,/og akkurat nok penger til en brukt Taunus».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lengter og kjemper
I «Dikt fra ei nonne» møter vi også et subjekt som gir oss barndoms- og oppvekstminner, et subjekt som savner og lengter og kjemper for sin og andres tilværelse. Ofte er det korte øyeblikksdikt vi får servert, ja, de er så korte at man nesten kan sammenligne dem med haikuen.

Skjønt det fascinerende med haikudiktet er jo de formale og tematiske kravene, dessuten opplever jeg at de beste haikudiktene ofte åpner seg, peker utover, mot noe større, mens Thorsens kortdikt i stor grad peker tilbake på subjektet. Dels er det derfor jeg syns kortdiktene i grove trekk er de minst vellykkede i samlinga, men også fordi jeg savner at de korte øyeblikkene bygges ut, slik at relasjonen eller opplevelsen som forsøkes formidles berører meg, gis den nødvendige plassen, blir gjort viktig.

Når det er sagt, gjør nettopp Thorsen det siste i diktene som får gå over flere strofer. Her bygger han ut scener eller relasjoner, han gir språket tid og lar det få pågå. Det avsluttende langdiktet «ei lita blå maskin» er ett eksempel, det røffe «tv på cella» likeså; men også mer lavmælte dikt som dette:

klokka er seks
det er snart jul
jeg ligger i senga våken
nistirrer i taket
klokka sju setter jeg føttene
på gulvet
kikker ut himmelflik
en og annen stjerne
suger luft inn mellom tennene
i går var årets korteste dag
klokka åtte går jeg ut
tenker på sprukne lepper
og dampende
kaffe egg brød en halvhjerta
drøm
det er for tidlig å gi seg

Avslutningsvis får denne leseren assosiasjoner til Jan Erik Volds
velkjente diktlinje: «Det er håpløst og vi gir oss ikke». Det kunne kanskje også vært et motto for denne samlinga? «Dikt fra ei nonne» har som nonner flest, tenker jeg, et sinn av undertrykt begjær, mens døden aldri slipper taket.