Vis mer

Som å se en kroppsbygger pumpe jern

Eksplosivt, svett og intenst fra Sleigh Bells.

||| KONSERT: Det er mye mulig at Sleigh Bells har tenkt noe sånn som dette på veien til snakkisstempel og 2010-hype: «Oi, vi har laget noen av årets beste poplåter - «Crown on the Ground» og «Tell' Em» er jo kjempecatchy. Hva gjør vi nå? Jo, vi legger så mange skrikende gitarer og overstyrte bassrytmer over pophookene våre slik at de ikke kan spilles på diskoen rundt hjørnet».

Desibeltopp
Resultatet er en av de høyeste konsertene på Øyafestivalen siden Kevin Shields og My Bloody Valentine tremolotorpederte Middelalderparken for to år siden.

En konsert med Sleigh Bells kan på mange måter sammenlignes med å se en kroppsbygger pumpe jern -  kort, intenst, svett og eksplosivt - og det er denne energifusjonen som gjør at publikum får den vitamininnsprøytningen de trenger for i det hele tatt gidde å tenke på å danse en tidlig onsdags ettermiddag.

Sirener og tilgrisa rytmer
Derek Miller hamrer på aggressivt på gitaren med Jack White-presisjon over sirener og tilgrisa rytmer, mens den spastiske hylevokalisten Alexis Kraus er høyt og lavt, på PA-anlegget og ute blant publikum.

Og når duoen i tillegg jobber som noen helter for å få med seg publikum på å plaske i vanndammene som har samlet seg foran scena, fører det til at Sleigh Bells ikke bare er en av de siste årenes høyeste Øya-konserter - det er en av de bedre også.