Som å spidde en fiende

En sånn slubbert kan jo ikke være en stor dikter... for det er jo bare sitt eget liv han skriver. Hele biografien igjennomgår Heger i ring i denne tankebanen...

Med dårlig skjult indignasjon roter Anders Heger i levningene av Agnar Mykles dikterliv.

Det er en usympatisk biografi, for Heger, som postulerer fascinasjon for forfatterskapet, gir inntrykk av å skrive ut fra en sympatisk grunnholdning til dikteren. Det gjør han neppe.

Hegers forsvar for gramsingen i pinlige detaljer synes å være at dikteren er så stor at det får tåles at mennesket får på pukkelen. Imidlertid er det en av biografiens ledetråder at Agnar Mykles diktning består i lite annet enn at mennesket Agnar Mykle skrev sitt liv. Da vil en moralsk vurdering av dette livet lett komme til å farge opplevelsen av diktningen.

Om Heger hadde et godt forhold til Mykles diktning før han begynte å granske livet hans, har det trolig kjølnet. Utsagn om dikterens storhet får lett karakter av uopplevd påstand. «Hans diktning vil bli stående som noe av det viktigste som er skrevet på norsk i det tyvende århundre.» (s. 488) Kjærlighet til Mykles diktning fins, f.eks. i omtalen av åpningsnovellen i «Taustigen», men er slett ingen sterk tråd i biografien.

Forbløffende nok lar Heger det se ut som et slikt forhold mellom liv og diktning som det han påviser, er spesielt for personen Agnar Mykle. Bare en tittel som Goethes «Dichtung und Wahrheit» burde være nok til å avstå fra å gjøre et tett samband mellom liv og diktning til noe enestående for Mykle. - Der det fins grums i livshistorien, er biografen rystet over dikterens utlevering av seg sjøl og andre. Mykles hudløse oppriktighet, som han gikk i stå med etter «Rubinen», legges ham mao. til last. Men tildekking finner Heger like ille, og påviser indignert at dikteren fortier og forskjønner som det passer ham. «Nok en gang hadde han sørget for at de forskjellige rommene i livet hans var forsvarlig skjermet mot innsyn.» (s. 86)

Anders Heger skjønner ikke dette mennesket. Han forferdes, sjokkeres - «Ikke med den beste vilje i verden kan brevet betraktes som annet enn angiveri.» (s. 120) - vil gjerne forstå, men gjør det ikke. En sånn slubbert kan jo ikke være en stor dikter! Og det er han jo ikke! For det er jo bare sitt eget liv han skriver om! Hele biografien igjennom går Anders Heger i ring i denne tankebanen, uten å komme til bunns i problemet, ja, uten å gjøre det eksplisitt!

Problematisering av, og skepsis til, sjangeren biografi burde nå være en selvfølge i den litterære samtalen. Om selvbiografier, f.eks. av kjente politikere, går diskusjonen ofte høyt. (Heger er ikke nådig mot Mykles egne forsøk.) Argumenter mot biografien som sjanger gjelder bl.a. nettopp slik seleksjon av trekk i livsbildet som Heger kritiserer Mykle for; hva kommer med - hva blir borte? Slik problematisering er innebygd i Trond Berg Eriksens anmeldelse av denne høstens Zappfe-biografi: «Det er flere av opplysningene i denne biografien jeg kunne ha greidd meg uten, fordi de senere vil påvirke min lesning av hans tekster i negativ retning.» (Dagbl. 05.12.99)

Hva er så annerledes med Mykle enn med andre biografiske objekter? Er han så fett et lik at biograf og anmeldere i flokk kan overse alle forbehold og meske seg uhemmet?

Hegers intensjon synes å være at «alt» skal med. Er det ikke uansett filtrert gjennom et temperament, biografens? Er det ikke hans øyne som betrakter, som fokuserer, forstørrer og forminsker? Som gjør noe vesentlig, og får annet til å forsvinne? I anmeldernes skamros av biografien fins det knapt nok spor av slike spørsmål. Hegers «versjon», som han pliktskyldig kaller det, blir den autoriserte sannhet.

Et argument hos Heger for at Mykle alltid bare skrev sin egen livshistorie, er bl.a. påvisning av at han går over fra å omtale sitt alter ego som han (f.eks. Ask Burlefot) til å skrive jeg (s. 323). Som om Heger ikke kan forestille seg at et dikterisk jeg kan være like fiktivt eller selektivt som en framstilling i tredje person! Som om han aldri har hørt om Hamsuns Glahn eller utallige andre dikter-jeg som, med eller uten forfatterens biografiske navn, iscenesettes av en biografisk forfatter. Gjerne som skurk, som i så mang en jeg-roman.

Om Agnar Mykle i seinere skrifter setter sine masker i rampelys i stedet for å stå fram i fullt dagslys, burde spørsmålet være om det er vellykket litteratur eller ikke. Tre bind etterlatte tekster er gitt ut. Der var visst ingen ny genistrek i papirhaugene. Den litterære allmennhet, som hadde håpet i det lengste, ble skuffet. Det burde ikke føre til at spørsmålet forskyves fra litterær kvalitet til et spørsmål om han forteller «sannheten» og er til å stole på. Det var da ikke for sine biografer Agnar Mykle produserte all denne teksten i de siste tiåra av sitt liv?

Sett utenfra i ettertid ble Agnar Mykles liv og diktning en dalende kurve fra relativt tidlig i livet. Han mistet bakkekontakten. Hvorfor skal vi alle vite hvordan det artet seg? Men Anders Heger gjør mer enn å skildre forfallet. Han iscenesetter Mykles liv med sin, Hegers, dramaturgi; det han var, som dikter, sees i lys av hva han ble da det gikk nedover. Biografien er skrevet på en helt/skurk-sjablon. Helten: Jane, skurken: Agnar. Det anes alt fra biografens første glimt av dem i helfigur. (s. 47/77) Med omhyggelig kontrasteringsteknikk viser Heger fram et dårlig menneske. Også for ham er det ikke minst innenfor det erotiske Mykle lett blir anstøtelig. Heger overlater ikke bare til andre å rette «en dirrende moralsk pekefinger» (s. 486), dertil er hans ironi for bitende: I et kåseri om kjærligheten skriver Mykle at «den skulle ikke spres altfor mye, den kan bli utvannet av det». Hegers tilslutning: «Her snakker en mann med solid praktisk innsikt.» Mykle er nygift, likevel, forteller Heger, «har han fra første stund oppmerksomheten rettet mot et punkt: Finnes her en ung kvinne jeg kan nedlegge?» (s. 137) I Paris er sengetøyet i husbåten ved Seinen knapt blitt kaldt etter Jane før det er «like trangt i skipskøya; plassen er fylt av en jødisk amerikanerinne, Æ...Å» (s. 153)

Men Hegers antitetiske teknikk - trolig én av grunnene til at Øystein Rottem synes «Hegers stil gjør lesningen til en fryd» (Dagbl. 27.10.99) - anvendes på de fleste livsområder: «Han er eslet til noe stort, ganske sikkert. Men hva? Hva trenger denne forvirrede og opprevne verden? Hvor skal hans talent settes inn i tider som disse? Hvor skal kreftene brukes? - Han setter seg ned og gjør en oppfinnelse. Den skal gjøre det lettere å lese på senga.» (s. 95) Den raffinerte vekslingen her mellom personal og autoral synsvinkel, der biografen først tenker i solidaritet med Mykle for så å betrakte ham utenfra, er et effektivt våpen. Slik skriver ikke en sympatisk innstilt biograf. Slik spidder man en fiende. Ecce homo.

Han svikter bror, han svikter barn, han svikter ektemaker, han utleverer foreldre og elskerinner. Med stilgrep og ordvalg får Heger også mye annet til å virke tvilsomt: «Etter all denne estetiske skuffelse kan man forstå at han vender seg mot politikken.» (s. 143) Å tilstrebe anerkjennelse blir småsnuskete: «Første napp på riksnettet.» Opportunist er han i hvert fall: «Det er teorien om arbeidsgleden som får ideologisk innpakning tilpasset øyeblikket.» (s. 130)

Hele tiden poengterer Heger hvor selvsentrert Mykle er, til og med reisebrev fra USA og Paris har personlig farge: «Det blir likevel mest Mykle, Æ...Å» (s. 143). - Mannen har jo ingen andre interesser enn seg selv. «Det han dikter opp, er fjernt, lite troverdig, rent ut sagt kjedelig.» (s. 335) Det mangler bare at Heger erklærer at det lå egosentrisme i bunnen for Mykles romfartsinteresse også - at han ville projisere seg selv ut i rommet. Enda verre; han meler sin egen kake; nesten alt dette mennesket gjør, er taktisk motivert.

Eller? - Kunne det f.eks. tenkes at det ligger noe uselvisk i Mykles fascinasjon for dokketeateret, i hans arbeid for og med det? Kunne det i så fall tenkes å avspeile andre karaktertrekk enn dem Hegers biografi fokuserer, og forstyrre bildet hans?

Kanskje er «alt» med i denne prisbelønte biografien - men hva med perspektivet? Mitt inntrykk er at Hegers Mykle-biografi preges av en langt mer gjennomgripende ambivalens overfor Mykles diktning og sannhet enn den dualisme Heger tilskriver seg (s. 488).