Camara Lundestad Joof: Helgekommentaren

Som barn ble jeg ikke vaksinert

Vi må gå i dialog med vaksinemotstandere, uten å latterliggjøre dem, men det er noen ting som ikke kan vente. Og det er barnets rett til å være beskyttet, mener Camara Lundestad Joof.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Publisert

De siste seks månedene har vi alle gått rundt og kjent på følelsen av å kunne være en fare for noen andre. De av oss som ikke er i risikogruppe har vært reddere for å smitte noen med Covid-19 enn å potensielt bli smitta selv.

Hele samfunnet venter på en vaksine som skal få oss tilbake til en mer normalisert hverdag.

Dette er en følelse jeg har kjent på før, om enn i et mye mindre omfang. Som barn ble jeg ikke vaksinert. Ikke fordi jeg var i en risikogruppe, ikke fordi jeg hadde allergier eller var utsatt på annet vis. Moren min er vaksineskeptiker. Såkalt anti-vaxxer. Det er vanskelig å skrive om, for moren min og jeg er nære, men akkurat dette, dette kan vi ikke enes om, hun og jeg. Etter at bivirkningene fra svineinfluensavaksinen Pandemrix ble kartlagt i en studie i 2017 ble det enda vanskeligere. Det er forståelig at folk blir redde. Anti-vaksere blir ofte latterliggjort eller framstilt som hensynsløse idioter, og det spekuleres fort i om de er uegnede foreldre. Jeg har ingen tvil om at min mors overbevisninger kommer fra et ønske om å beskytte barna sine. Beskytte meg. Jeg har alltid vært dypt elsket. Bare ikke vaksinert.

<strong>SPALTIST:</strong> Helgekommentaren er skrevet av Camara Lundestad Joof, forfatter og dramatiker. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
SPALTIST: Helgekommentaren er skrevet av Camara Lundestad Joof, forfatter og dramatiker. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet Vis mer

Jeg forsto først i 6. klasse på barneskolen at det var uvanlig. Da helsesøsteren på skolen gikk igjennom hvordan det skulle bli når vi satte mmr-vaksinen, rakk jeg bare opp handa og sa at jeg ikke skulle ha den. Helsesøsteren svarte med å ramse opp alle bivirkningene, symptomene og helserisikoene i sykdommene vi vaksinerte oss mot. Hun fortalte meg at jeg kunne bli lam og døv, få jernlunge, feber, utslett og hjernehinnebetennelse, og at det ikke bare gjaldt meg selv, men at jeg kunne påføre andre dette. Det var mitt første brutale møte med ideen om flokkimmunitet. Jeg var i sjokk. Jeg begynte å gråte, og spurte om hun ikke kunne vaksinere meg på stedet. Hun sa nei. At det kunne hun ikke gjøre, ikke uten samtykke fra forelder. Det er bare fra fylte 16 år at man er helserettslig samtykkekompetent.

Da skoledagen var ferdig løp jeg hjem og nærmest anklagde mamma for å prøve å drepe meg. Mamma ringte skolen og gjorde det tydelig at dette var samtaler man tok med foresatte, ikke med elever foran hele klassen. I dag kan jeg kjenne ømhet både for den moren som ville beskytte meg, og for skolevesenet som forsøkte det samme.

Det er heldigvis fortsatt høy oppslutning i Norge rundt barnevaksinasjonsprogrammet. Ifølge FHI må 92-95 prosent av befolkningen være vaksinert for at det skal oppstå flokkimmunitet. I 2016 var 95,9 prosent av toåringer i Norge vaksinert mot meslinger. Likevel gikk i 2018 daværende smittevernoverlege i Oslo, Tore W. Steen, ut og sa at Norge burde vurdere vaksinepåbud for alle barn, særlig mot meslinger. Han hadde tidligere vært skeptisk til obligatoriske vaksiner, men etter stadige utbrudd av meslinger i Europa endret han mening.

Selv ble jeg sjuk da jeg var 14 år gammel, og fikk nedsatt immunforsvar. Da jeg møtte opp på legekontoret da jeg var blitt 16, klar for å vaksinere meg selv, fikk jeg beskjed av legen at jeg kunne bli for slått ut av en vaksine og at jeg burde vente til helsetilstanden min var mer stabil. Så da sto jeg der, helt avhengig av flokkimmuniteten som jeg fortsatt ikke bidro til. Jeg skulle bli 28 år før jeg kunne rusle inn på vaksinasjonskontoret på St. Olavs plass i Oslo og få satt alle sprøytene i armen, mens jeg med litt blanke øyne tok en selfie. Ikke lenger en risiko for mine venners nyfødte barn. En del av flokken.

Det er ikke grunn til å slå alarm her enda, men det er bekymringsfullt at WHO i 2019 omtalte vaksinemotstand som en av de ti viktigste truslene mot global folkehelse. Derfor har jeg etter mye refleksjon og lesing, spesielt av Ingeborg Senneset i Aftenposten, begynt å lene meg mot obligatorisk vaksinering av barn, nettopp fordi dette ikke er noe som burde legges på et barn. Dette er heller ikke noe som burde legges på en 16 åring. Jeg skulle også ønske at dette var noe som ikke lå mellom oss, moren min og meg. Jeg skulle ønske at dette ikke var et valg.

Jeg ringte mamma før jeg skrev denne kommentaren, og spurte henne om hun var OK med at jeg skrev om oss. Midt i en pandemi uten vaksine. Hun svarte, som alltid, at hun støtter meg fullt og helt i å bruke min stemme offentlig, også når jeg er grunnleggende uenig med henne. Såpass godt oppdratt er jeg blitt.

Jeg mener at vi må fortsette å gå i dialog med vaksinemotstandere, og dette må vi klare å gjøre uten å latterliggjøre dem, men det er noen ting som ikke kan vente. Og det er barnets rett til å være beskyttet.

Er det én ting som har blitt tydelig i 2020 er det hvor sårbare vi mennesker og samfunnet vårt er. Og hvor avhengige vi er av hverandre for å holde oss friske. Hvor kollektiv denne oppgaven er, og hvor viktig statens ansvar har vært. For en sterk stat er ikke autoritær, men den er klok og den står opp for de minste, de som ikke kan velge for seg selv.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer