Som dine dager er

Livene til kvinnene i Amanda-vinneren «Som du ser meg» ligner mer på publikums en mennene i «Kon-Tiki».

FORTJENT SKUESPILLERPRIS: Laila Goody vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under Amanda-utdelingen fredag, for «Som du ser meg». Filmen var årets klart beste norske film i 2012.
FORTJENT SKUESPILLERPRIS: Laila Goody vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under Amanda-utdelingen fredag, for «Som du ser meg». Filmen var årets klart beste norske film i 2012.Vis mer
Kommentar

Når det skrives om «Som du ser meg», filmen som fredag vant fire Amanda-priser under Filmfestivalen i Haugesund, deriblant for beste norske kinofilm, skrives det ofte om kvinner. Alle de største rollene i filmen er kvinneroller, og regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud henter frem veteraner fra norsk film og scene, gir dem spente, komplekse situasjoner å jobbe med og lar dem vise hva de er gode for. Det viser seg ikke å være så rent lite. Laila Goodys pris for beste kvinnelige skuespiller er fullt fortjent, men det er nesten så en skulle ønske hun kunne dele den med flere av kollegaene.

Det feminine gjør også at det er fristende å bygge opp en kontrast til den mest omtalte og påkostede filmen i 2012, «Kon-Tiki». Det var de fem mennene på flåten som stakk av med publikumsprisen under gårsdagens seremoni, mens en gruppe kvinner i jobb og hverdag gjorde sterkest inntrykk på juryen. Likevel blir det feil, og reduserende, å kalle «Som du ser meg» for en kvinnefilm. Forskjellen mellom den og «Kon-Tiki» er i større grad en forskjell mellom realisme og eskapisme, mellom ønsket om å komme tettere på hverdagen og ønsket om å flykte fra den.

For situasjonene i «Som du ser meg» ligner i langt større grad på noe det norske publikum, menn som kvinner, kunne tenkes å oppleve i sine egne liv enn «Kon-Tiki». Det handler om forskjellige typer press og behov, om å få det som man vil uten å skape dårlig stemning, om å gå på akkord med seg selv for å gjøre inntrykk på noen, om å holde maska når det kommer en slengbemerkning som går på stoltheten løs. Om den typen kurtise og maktkamp som brått oppstår i helt vanlige liv og gjør dem vanskeligere.

«Som du ser meg» har sine problemer, denne anmelder vurderte den til en sterk firer på terningen, men var den klart beste filmen i et middelmådig norsk filmår. Filmer uhyre observant og innsiktsfull i skildringen av store og små konflikter, på arbeidsplassen og i familien. Og den er deilig annerledes enn de tyngre filmene som har dominert i norsk dramatradisjon, der alkoholisme, dysfunksjonelle familier og ulykkelige tenåringer har vært blant orienteringspostene.

Når «Kon-Tiki» blir sett av nesten ni hundre tusen publikummere og «Som du ser meg» omtrent 30 000 har det med mange faktorer å gjøre. «Kon-Tiki» var en eventyrfilm basert på en nasjonal myte, rik på løfter om dramatikk og underholdning. Det var nok en lett film for par og vennegjenger å enes om å se. «Som du ser meg» er original, og dermed uforutsigbar. For billettkjøperne var den nok vanskeligere å få tak på, den gir ikke på samme måte en umiddelbar følelse av hva for en opplevelse du er i ferd med å kjøpe deg. Forhåpentlig har Amanda-juryen nå gitt et lite dytt til de som snuser på dvd- eller streamingversjonen: Det var årets beste film i 2012.


Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.