POPSTJERNE: LidoLido fra Haugesund. Foto: Lars Myhren Holand
POPSTJERNE: LidoLido fra Haugesund. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

Som en av spektralsteinene til brødrene Dahl

Norske LidoLido er en vaskeekte popstjerne!

ALBUM: Hvis du ikke blir glad av LidoLido må du ha mista trua på Musikk-Norge. Og da mener jeg ikke at du nødvendigvis må like musikken til lysluggen fra Tysvær utenfor Haugesund. Det er selvfølgelig helt greit å sky tenåringsframført hippop som ilden.

Poenget mitt er mer at nitten år gamle Peder «LidoLido» Losnegårds debutalbum er såpass musikkspirituelt uavhengig, så fullstendig på siden av det alle andre holder på med i det vedkubbebefengte norske musikklandskapet, at det er lov å håpe at han representerer et generasjonsskifte.

Derfor ble jeg glad da han, etter at Plumbo plumpet, straks løp ut på scenen og fikk Spellemann til å handle om musikk igjen (i hvert fall for en stakket stund) med sin livsbejaende «Turn up the life».

Derfor ble jeg lykkelig da jeg gikk inn på bloggen hans og oppdaget en nerdevideo der han utforsker sære rytmearter. Og derfor blir jeg veldig, veldig varm om hjertet hver gang jeg kommer fram til den skamløst populistiske korsekvensen på kjærlighetsballaden «Hey Girl». «Pretty girls & grey sweaters» er som en av Brødrene Dahls spektralsteiner: lysende, fargerik og med en tendens til å ta deg med til uforutsette steder.

I utgangspunktet består lydbildet av melodisk Pharrell Williams-/Kanye West-/Outkast-inspirert poprap, LidoLido vil lage hits for sytten — og peiser på med alle triksene i boka: Den myke melodiene, den emosjonelle r&b-vokalen, de nesten Daft Punk-aktige puddelgitarene, den dramatiske korsangen og fengende beatsene.

« «Pretty Girls & Grey Sweaters» »

LidoLido

5

Plateselskap

Universal

Og oppå og under og innimellom hver krok smetter han inn små tvister og grep (som snutter av amerikansk vestkystpop)- som gjør at man aldri får helt kontroll om låta.

La gå at tekstene ikke handler om stort, at de kan være irriterende hverdagslige sammenliknet med de dramatiske melodilinjene. At engelsken av og til er enerverende full av slanguttrykk, at den mangefasetterte lag-på-lag-oppbyggingen av låtene tidvis fører til at han går seg bort, at det blir litt vel skoleflinkt.

For pytt sann, han er tross alt bare nitten, jeg gleder meg allerede til plate nummer to og tre.

Og så får vi se da, om Spellemann fortsatt tør å gjemme utdelingen av hiphop-prisen i pausen til neste år også.