Som en blomst i mai

BERGEN (Dagbladet): Hun har foldet seg ut som forsommeren her på Vestlandet, festspillmusikeren Randi Stene. Det er ingen dårlig attest, når bergensfestspillene omsider ligger badet i sol, og havbrisen bærer varm luft innover Vågen.

I går kveld sang hun Mahlers «Kindertotenlieder» med Bergensfilharmonien, orkestersanger av et format som er skreddersydd for henne. Ikke bare fordi de krever en stor stemme med evne til å nyansere, men også fordi de er så breddfulle av uttrykk.

I kveld forener hun krefter med bratsjisten Kim Kashkashian og pianisten Robert Levin i Brahms, før hun avslutter lørdag med «Nattstemninger» fra vår egen tid, sammen med Cikada i Håkonshallen. Så kanskje det er på tide å oppsummere, selv om alle åpenbart allerede er enige om at det har vært en hyggelig tur?

For det har vært mer. De av oss som var så heldige å kunne følge henne i Risør i fjor, der hun sang seg tvers gjennom hele kammermusikkfestivalen, har fått bekreftet inntrykket av en stemme som nå er fullt utviklet i hele registret, og som er utholdende, tåler store løft over tid. I så måte har hun innfridd til fulle hva innsatsen som Orfeus i Festspillenes åpningsforestilling lovet.

Ulike format

Det har vært mindre vellykkede innslag også, som hennes musikalske portrettering av «Kvinneskjebner» i mindre format. Her kunne vi for alvor høre at temperament og stemmetype har vokst seg ut av liedens intime format. Bare Alban Berg og Hugo Wolff tålte trykket fra en så dramatisk uttrykksvilje.

Slik har oppgaven som årets festspillmusiker bidratt til å avtegne profilen hennes enda tydeligere, og blinket ut operaen som Randi Stenes nye hjemstavn. Derfra kan hun innta konsertpodiet som solist med et stort orkester, eller inngå i likeverdig partnerskap med instrumentalistene i kammermusikalsk format.

Oppfølger

At hun løftes fram på en så prominent og opplyst arena som Festspillene i Bergen, akkurat på dette stadium i sin karriere, må sies å være det lykkelige valg og en verdig oppfølger til Leif Ove Andsnes i samme posisjon i fjor.

Sagt på en annen måte, så har festspilldirektør Bergljst Jsnsdsttir igjen demonstrert sin kunstneriske teft, som inkluderer en følelse for når tida er inne, og bidratt til å presentere det beste av det norske på en av de få hjemlige arenaer som har internasjonalt tilsnitt i ekte forstand.