DEBUT: Den internasjonale bergenseren og vinneren av Årets Spellemann, Kygo, er ikke aktuell med årets album. Foto: Sony
DEBUT: Den internasjonale bergenseren og vinneren av Årets Spellemann, Kygo, er ikke aktuell med årets album. Foto: SonyVis mer

Som en chartertur til Costa del Søl

Kygos debutalbum er faktisk overraskende kjedelig.

ALBUM: Det er en merkbar forskjell på schpa musikk og spamusikk. Etter et halvannet år som singelartist blir det mer og mer klart at internasjonal bergenser og Årets Spellemann Kyrre Gørvell-Dahl hører mer til sistnevnte.

Om det finnes noen der ute som ikke har utsatt ørene for bergenserens musikk, la meg oppsummere hvordan den glatte og naive popmusikken hans låter: se for deg å bli sporadisk teletransportert mellom en massasjetime blant IKEA-duftlys og en barnebursdag på Leos Lekeland.

Det lovet dog godt da han slapp «Fragile» med Labrinth - en bevegelse vekk fra plinky-plonky-refrengene og til et voksnere og sårere poplandskap. Men dessverre vitner resten av «Cloud Nine» til at Kygo ikke har noen nye triks på lager.

Selvfølgelig kan klubbkveld i Bakkebygrenda være effektiv i små doser - best som sekundærmusikk, i bakgrunnen mens man tenker på andre ting. Men som et album - eller spillelisten den egentlig virker som, er «Cloud Nine» svært intetsigende.

15 låter med tropisk vuggetakt og et rot av gjestevokalister gjør samlingen til en rimelig chartertur til Costa Del Søl. Det lille de mange vokalistene forsøker å bidra med variasjon fases ut av Kygos etterhvert så slitne modus operandi. Hver produksjon låter mer som den forrige.

Selv med skrivehjelp av større navn som Sia, Justin Tranter og Julia Michaels er det sjelden Gørvell-Dahls fingre bidrar med annet enn glorifiserte pianobar-låter. De enkle akkordprogresjonene er avhengige av langt mer lekenhet enn han evner å gi dem. Jeg har hørt mer funk i lullaby-versjoner av Celine Dion.

«Intro» er en slags new age-cover av The XXs låt av samme navn. Og jeg nekter å tro at John Legends amatøraktige stivhet i hooket på snorkebomba «Happy Birthday» ikke er et resultat av dårlig etterproduksjon. Den er forresten en god kandidat til den desidert verste låta i den amerikanske gullstrupens katalog.

Også den tidligere nevnte låtskriveren Julia Michaels, som har skrevet godbiter som Biebers «Sorry» og Selena Gomez' «Good For You», bidrar her med en forglemmelig låt, på linje med «Not Alone» og «Oasis».

Tom Odell synger som vanlig som ei kråke på «Fiction» - men den gir noe etterlengtet friksjon til den ellers motstandsløse vuggemusikken.

Australieren Matt Corby er den eneste vokalisten utenom Labrinth som etterlater en form for tilstedeværelse i låta han er med på og «I'm In Love» med James Vincent McMorrow er et sjeldent inspirert øyeblikk. Men på en hvilken som helst annen plate ville begge disse ha blitt regnet som «filler»-låter.

God popmusikk handler nemlig om de store følelsene. Apati er veldig sjelden en av disse.