SER IKKE INDIVIDET: «De standardiserte løsningene systemet tilbyr, kolliderer ofte med behovet til den enkelte bruker. Dette er også min erfaring med Nav», skriver Malin Lenita Vik. I svenske «Spise sove dø» sliter Rasa med å klare seg etter hun får sparken. Foto: Arthaus
SER IKKE INDIVIDET: «De standardiserte løsningene systemet tilbyr, kolliderer ofte med behovet til den enkelte bruker. Dette er også min erfaring med Nav», skriver Malin Lenita Vik. I svenske «Spise sove dø» sliter Rasa med å klare seg etter hun får sparken. Foto: ArthausVis mer

Som en kanon i magen

Navs behandling av vanskeligstilte viser hvorfor «Spise sove dø» er relevant også i Norge.

Forrige fredag var jeg på den norske premieren til filmen «Spise sove dø» som viser et utsnitt av den svenske arbeiderklassen. Filmen er skrevet og regissert av den svenske kvinnen Gabriela Pichler, og gjorde rent bord under filmprisutdelingen i Sverige. At filmen vant priser er ikke underlig - den er intet mindre enn en genistrek som evner å favne over så mange relevante problemstillinger for vår tid, at det er på grensen til hva vi evner å ta inn på en gang. Her presenteres vi for manns- og kvinneskikkelser som sjeldent finner veien til kinolerretet, forholdet mellom klasse og etnisitet i arbeiderklassen og vanskeligstiltes møte med systemet. I tillegg leverer filmen en enestående og ektefølt skildring av kulturen og relasjonene mellom mennesker i arbeiderklassen.

Filmen traff meg som en kanon i magen, antakelig fordi jeg og Pichler sitter på liknende erfaringer med arbeiderklassen, klassereise og med møtet med middelklassen.

ARTIKKELFORFATTER:  Malin Lenita Vik, blogger på Maddam.no
ARTIKKELFORFATTER: Malin Lenita Vik, blogger på Maddam.no Vis mer

Pichler kommer selv fra arbeiderklassen og mye av innholdet i filmen er basert på egne erfaringer. Med denne filmen ville hun slå tilbake mot alle de som hevder at Sverige er et klasseløst samfunn. For å gjøre filmen mest mulig realistisk og troverdig er alle karakterene amatørskuespillere fra arbeiderklassen som selv har vært med å forme sine roller.

For en måned tilbake, skrev jeg om min egen klassereise fra arbeiderklassen og inn i den utdannede middelklassen. Det sentrale spørsmålet jeg stilte, var om venstresiden fremdeles kan sies å ha en god politikk for økonomisk utjevning og for de vanskeligstilte i dette samfunnet. Filmen til Pichler gir oss en god mulighet til å fortsette debatten om klasse.

Nermina Lukac spiller hovedrollen Rasa i "Spise sove dø". Foto:  Arthaus
Nermina Lukac spiller hovedrollen Rasa i "Spise sove dø". Foto: Arthaus Vis mer

I filmen møter vi hovedkarakteren Rasa, som opprinnelig er fra Bosnia, men som har oppvokst i en forstad i Skåne. Hun har jobbet på en salatfabrikk siden hun var 16 år og bor sammen med sin far som reiser til Norge for å gjøre «drittjobbene som nordmenn ikke selv gidder å gjøre». Hans kropp er utslitt og han lider av kroniske smerter i rygg og bein. Vi er vitne til hans besøk hos legen der han på dårlig svenske forsøker å få fram at han ikke er frisk nok til å fortsette i jobben. Mens kommunikasjonsproblemene og søknadsprosesser til støtteordninger pågår, har han ikke inntekt. Han ser seg derfor tvunget til å reise til Norge til tungt manuelt arbeid og tøffe arbeidsforhold. Når han vender tilbake til Sverige, i enda dårligere forfatning, sier legen: «Jeg forstår meg ikke på deg. Du sier at du har vondt i ryggen, og så fortsetter du å jobbe? Alt handler ikke om penger. Man kan jo ikke bli for grådig heller.»

I den norske medieomtalen av filmen har journalistene vektlagt at forholdene vi er vitne til i filmen ikke kan overføres til Norge. Vi har tross alt mindre arbeidsledighet og bedre økonomi. Det er sant. Likevel er det flere problemstillinger som tas opp her, som er aktuelle for oss. Jeg tenker da spesielt på hvordan systemet møter mennesker som av ulike grunner havner utenfor arbeidslivet.

Frekvensen av kroppslige og plager og sykdommer er større blant dem som utøver tungt kroppslig arbeid og som ellers lever under vanskelige økonomiske forhold. Disse menneskene er derfor oftere avhengig av hjelp fra Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav). Men ventetida og prosessen som følger «hjelpen» i Nav oppleves ofte som et psykisk og nedverdigende mareritt for dem som allerede har det vanskelig. Behandlingstida på søknaden er lang, krevende, uforutsigbar og omstendelig. Underveis i prosessen blir både den psykiske og fysiske helsa stadig dårligere og mulighetene for å vende tilbake til arbeidslivet stadig fjernere.

Slike problemstillinger angår mange i Norge, men snakkes sjeldent om. De som er syke har ikke kapasitet til å ta opp kampen, og de som aldri har vært i en liknende situasjon ser ut til å være mest redd for at de syke er noen late jævler om snylter på systemet. Debatten om Nav handler derfor hovedsakelig om hvordan man kan unngå «Naving» framfor hvordan vi skal bedre systemet for dem som trenger det.

Følg oss på Twitter

I filmen blir situasjonen verre når Rasa og flere andre bli oppsagt på salatfabrikken. De henvises til arbeidsformidlingen som skal hjelpe de ut i arbeid. Scenene som utspiller seg fra kontoret til arbeidsformidlingen er pinlige. Fabrikkarbeiderne møter sosionomer som har som mål å bygge opp deres selvtillit, lære de hva de er gode på og drille de i begreper som «trengs» når man skal selge seg selv på jobbintervju. De ansatte opererer ut fra en lærebok i hvordan «få folk tilbake i arbeidslivet» uten evne til å se hvilke brukere man har foran seg.

De tidligere fabrikkarbeiderne sitter pasifiserte på møtene hos arbeidsformidlingen mens de får beskjed om at de må «skape sine egne arbeidsmuligheter» og om å skaffe seg i hobby. Rasa saumfarer bygda på jakt etter arbeid, men har ikke de kvalifikasjonene som kreves. Istedenfor å hjelpe Rasa til å kvalifisere seg til jobbene, plasserer arbeidsformidlingen henne på en praksisplass timevis unna. Rasa forteller at hun må bo sammen med sin far, fordi de begge lever på hennes lønning. Til svar får hun at hennes far er voksen og får klare seg selv. Dermed tvinges Rasa til å flytte.

Foto: Arthaus
Foto: Arthaus Vis mer

I en vanskelig livssituasjon er ethvert individs utgangspunkt forskjellig, men de standardiserte løsningene systemet tilbyr, kolliderer ofte med behovet til den enkelte bruker. Dette er også min erfaring med Nav. Systemet evner ikke å tenke langsiktig, eller å se individet og gjøre det som skal til for at folk skal komme seg igjennom vanskelige overgangsfaser. Å bli frisk eller å ha arbeidsevne handler ikke bare om «å ha en jobb», men om den totale livssituasjonen, om nettverk, tilhørighet, trivsel og om psykiske rammebetingelser for et godt liv. Slike faktorer drukner fullstendig i systemets møte med folk. Dette er ikke bare inhuman og uverdig behandling, men også svært samfunnsøkonomisk ulønnsomt og ineffektivt.