FORAKT: «Jeg tror det har eksistert en desinteresse, forakt og redsel blant filosofiske biografer for å røre temaet», skriver Åmås om Wittgensteins seksuelle legning. Foto: Pressens Bild / NTB Scanpix
FORAKT: «Jeg tror det har eksistert en desinteresse, forakt og redsel blant filosofiske biografer for å røre temaet», skriver Åmås om Wittgensteins seksuelle legning. Foto: Pressens Bild / NTB ScanpixVis mer

Som en «stalinist» ser det

Etter noen tiår som publisist og skribent er det lite jeg blir overrasket over. Denne gang overskrider teoriene min fantasi med betydelig margin.

Meninger

Hva vet jeg om et menneske? Hva skriver jeg om en person? Dette er biografisjangerens to virkelige grunnproblemer, slår det meg når jeg leser Fredrik Wandrups kommentar «Den homofile Wittgenstein» i Dagbladet 24. mars.

Wandrup har lest den svenske sosiologen Sten Anderssons «personlige portrett» av den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951), «Filosofen som inte ville tala». Bedømt ut fra Wandrups kommentar skulle man tro boken i sin helhet dreier seg om Wittgensteins homofili generelt og sexliv spesielt. Wandrup anbefaler boken fordi den er «meget underholdende». Det er den! Velskrevet, ikke basert på egen forskning eller innsikt i originalkilder, men på Anderssons lesning av en stor mengde biografisk litteratur om Wittgenstein. Den er vel verdt å lese, men med kritisk sans.

Jeg utga tre bøker om Wittgenstein og oversatte to av ham i årene 1994-2000. Ifølge Sten Anderson tilhører jeg den aller innerste kretsen av verdens Wittgenstein-forskning. Det høres ikke verst ut, men er nok veldig langt fra sannheten. Andersson har funnet enda sterkere sannheter: Som del av en lukket «klan» som har forvaltet arven etter en av det 20. århundres mest innflytelsesrike filosofer, har jeg bedrevet «stalinistisk historieskrivning», «dekkaksjoner», «sensur» og faktaunderslag om Wittgensteins homofili og hans angivelig utsvevende, promiskuøse sexliv rundt omkring i Europa.

Etter noen tiår som publisist og skribent er det lite jeg blir overrasket over. Denne gang overskrider teoriene min fantasi med betydelig margin. Jeg begynte å skrive om Wittgenstein like etter at jeg selv kom ut av skapet. Den type følsomhet jeg fant i Wittgensteins liv ble personlig viktig for meg og del av motivasjonen for å arbeide med ham. Først biografisk, så filosofisk. Det er synd at Sten Andersson overhodet ikke er interessert i Wittgensteins tenkning, for den er dypt forankret i hans egne eksistensielle spørsmål.

Det jeg selv fant hos Wittgenstein, førte til at jeg skrev mer om Wittgensteins homofili og forelskelser i menn, enn de fleste andre jeg har lest i den veldige industri som Wittgenstein-publiseringen er blitt. Som den aller første oversatte jeg også filosofens ukjente dagbøker fra Cambridge og Skjolden, fulle av refleksjoner om kjærlighet og kroppslighet. Jeg har holdt meg strengt til hva det finnes pålitelige kilder til. Andersson mener jeg har skrevet for lite, og ser meg som symbolet på den internasjonale Wittgenstein-forskningens «tause sammensvergelse» for å gjøre filosofens homofili til et tabu. Det første er helt greit, det andre ikke.

Jeg har veldig liten sans for konspirasjonsteoriers forklaringskraft. Jeg tror derimot det har eksistert en desinteresse, forakt og redsel blant filosofiske biografer for å røre temaet. Homofiles skjulte liv og fantasifulle måter å leve ut sin legning og sitt sexliv i forrige århundre, er et emne som ligger så langt fra et streit familieliv at det må virke som de reneste fantasikonstruksjoner for mange. Men skjulte, skeive liv har vært og er et ytterst interessant sosialt fenomen. Og fortrengningene gjør seg stadig gjeldende, også i Norge.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det er 20 år siden jeg skrev min første bok om Wittgenstein. Skulle jeg skrevet den i dag, ville jeg gjort Wittgensteins homofili til et enda viktigere tema, fordi det sier så mye om et liv i første halvdel av 1900-tallet.

Men den dokumenterte virkeligheten er fantastisk nok, underbyggede fakta holder lenge. Alt annet er gjetninger, rykter og anekdoter, hvor spennende de enn måtte være. Uten et slikt skille krymper vi biografien som kunnskapssjanger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook