Anmeldelse: Florence + The Machine på Øyafestivalen

Som en orgie!

Florence + The Machine iscenesatte Øyakonserten som en slags hedensk gudinnefest. Det funket.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Publisert
Sist oppdatert

Florence Welch. Stor stemme. Stort hår. Store låter. Store forventninger.

Det er ingenting som ikke er monumentalt med den britiske artisten som slo igjennom med albumet «Lungs» i 2009. Når hun synger er hun en virvelstorm. Lytteren, på sin side, er i en liten sjalupp på åpent hav, og kan når som helst drukne i de voldsomme følelsene.

Det er ikke noe vits å høre på Florence + The Machine hvis du ikke er villig til å gi deg ende over.

Overraskende variert

Men på Øyafestivalen var det ingen tvil om at publikum var villige til å ofre alt. Florence viste da også at hun kan kontrollere og manipulere nyansene i stemmen og kontrastene i låtene på en måte som skaper et svært variert konsertsett - selv om det bare er hun, bandet og av og til en lysende storskjerm-måne på scenen. For eksempel: Da en av hennes aller største hiter, gjennombruddslåta «Dog Days Are Over» dukker opp overraskende tidlig i settet, er det en studie i vellykket scenemanipulasjon. De rolige delene av låta kontrasteres hardt mot de overdådige partiene. Hun hvisker. Lokker som en mor som vil ha ungene i seng. Før hun sakte, men sikkert, bygger opp mot vokaleksplosjon og hoppebonansa blant publikum. Ikke at de er harde å be, etter engasjementet å dømme har de ventet utålmodig på allsang, allklapp og store følelser i to år.

Liten scene

Florence er også stor på Øyafestivalens aller største scene. Faktisk får hun den til å virke ganske puslete. Da hun entrer scenen med åpningslåta «Heaven is here» er hun barbeint, ikledd det man ikke kan kalle noe annet enn «flagrende gevanter». Gjennom hele settet spurter hun kontinuerlig fra side til side på scenen. Med de bare føttene og blondekjolen er det nesten som om hun svever. I det hele tatt iscenesetter hun seg med en slags mytisk kvalitet gjennom hele konseren. Når hun går ut til publikum kjæler hun med ansiktene deres, tar dem forsiktig i hendene, lar dem kjærtegne det lange, røde håret.

Det kan av og til minne om en slags førkristen gudinnetilbedelse. En musikalsk orgie.

Som musikkjournalist har det alltid irritert meg at det ikke finnes et godt norsk ord for det engelske «anthem». Altså ikke i betydningen «hymne», slik det tradisjonelt oversettes til norsk. Nei, det jeg mener er hvordan musikkjournalistikken bruker ordet «anthem» om storslagne musikalske kamprop. Alle-mann-til-pumpene-låter som så og si krever at det danses, hoies eller hyttes med nevene. Låter som får lytteren til å føle på livet, døden og kjærligeten gjennom dans og rytme. Florence Welch har mange slike låter, og hun vet akkurat hvordan hun skal bruke dem for å lage et svært godt, og svært effektivt, konsertsett.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer