BRITT KARIN LARSEN, som også er poet, har sitt helt særegne språk, skriver vår anmelder. Foto: Cappelen
BRITT KARIN LARSEN, som også er poet, har sitt helt særegne språk, skriver vår anmelder. Foto: CappelenVis mer

Som en rus du bare vil skal vare og vare og vare ...

Dette er litteratur av internasjonal klasse!

ANMELDELSE: Med «Før snøen kommer» avslutter Britt Karin Larsen sin kvartett fra livet på Finnskogen på attenhundretallet.

Det har blitt storslått litteratur, også etter internasjonal målestokk.

I denne siste boka om finnskogfolket følger vi barn og barnebarn av gjennomgangsfigurene. Det er bjørnejegeren Taneli, som havnet på straffarbeid i ti år etter å ha drept en mann da han reddet en ungjente. Han er gift med Lina, dette kvinnfolket «som bærer seg krokete når hun har vært i skogen etter lauv, eller i handelsboden etter mel eller sild når Taneli er langt avgårde på tømmerhogst.» Det er den gode Jussi, som er gift med den steile og nokså bitre Marit, som giftet seg nedover. Og det er Hilda, hun som fikk sønnen Lars med en direktør fra byen, og nå bor i en koie sammen med en fordrukken smed.    

Uekte barn Boka åpner med bryllupet til Lars og Jussis datter Anna. Der blir enda et av kvartettens mange uekte barn unnfanget, etterat en vakker og fremmed spillemann dukker opp. Igjen er spørsmålet om ikke løgnen er langt mer barmhjertig enn sannheten — som kan gjøre så mange vondt. Ved siden av de mer klassiske temaene; kjærlighet og sorg, sult, fattigdom og drukkenskap, har Larsen skapt typer symptomatiske for tiden. Hamsunske typer; direktøren for skogselskapet med sin forfinede og svakelige hustru kunne vært en Mack. Jussi en Isak Sellanraa.   

Larsen, som også er poet, har sitt helt særegne språk. Hvert kapitel åpner med en skildring av en stemning eller en livsfølelse. Det er nydelige beskrivelser av finnskognaturen - og finnskogfolkets harde liv og skjebne.

En kultur som i denne siste boka står i fare for å forsvinne: Overtroen som de nye generasjonene skammer seg over, finnespråket som er i ferd med å dø ut: Larsen tar oss også med til nybyggerlivet i Amerika, der Jussis lillebror Erik slår seg opp til rikmann — og der indianerne behandles slik finnefolket behandles. For i Finnskogen blir skogfinnene lurt av skogsoppkjøpere til å selge skogen til spottpris. De unge flytter til Christiania og blir arbeidere. Slik som Lars og Anna. Gjennom dem får vi innblikk i den gryende arbeiderkulturen i Christiania, hardt arbeid, kummerlige boliger, drukkenskap og fattigdom. Og et lyspunkt med spinnerifabrikken på Nydalen, der arbeiderne får boliger, barn får skole.  

Som en rus du bare vil skal vare og vare og vare ...

Det er mange brutale skjebner her: Unge Malin som dro til byen som tjenestepike, og kom hjem smittet av en unevnelig sykdom fra husets herre. Ansiktet hennes blir vansiret, og hun havner tilslutt på fattighuset for en synd som ikke var noen synd. På den gjerrige storgården er den eneste arvingen tilbakestående.

Han bindes fast med lenke slik de gjorde med «tomsinger» den gang. For den Herre Jomala er ikke nådig.

Den siste boka er på 455 sider. Den kunne vært dobbelt så lang. Det tar riktignok litt tid før du kommer inn i Larsens særegne - nesten impresjonistiske - stil og rytme. Men da du først er inne i den, vil du ikke ut igjen. Det er som en rus du bare vil skal vare og vare.                         

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 10.12.2012.