Som et dataspill

Quasimoto rider igjen.

CD: Dette har vi ventet på så lenge! Riktignok har Madlib latt sitt heliumnasale, storsnutede, doprøykende og knæsj gule alter ego Quasimoto gjesterappe på både egne og andres utgivelser, men det er hele fem år siden albumet «The Unseen».

Jazzkynisme

Med Quasimotos slepende smurf-/Bart Simpson-rap og Madlibs surrealismebeats, var skiva så nerdete at det umiddelbart ble en undergrunnsklassiker.

For som vi har lært av åttitallets high school-filmer: nerdene ler både sist og best. Særlig hvis de er hyperproduktive multiinstrumentalister med enorme platesamlinger. For å sette stemningen i det smånifse og tegneserieaktige Quasimoto-universet åpner «The Further Adventures of Lord Quas» med David Lynch-aktig jazzkynisme.

Deretter blir det Madvillain-samarbeid og MF Doom på den glidende «Closer» og hiphop-filosofi på «Players of the Game». I tillegg får vi plutselige «O sole Mio»-utbrudd, småkjekling alter egoene imellom og flere meldinger om at romvesener er i ferd med å ta over verden.

Avhengighetsdannende

Det er som å spille dataspill. Så uforutsigbart og forvirrende at man noen ganger må ta flere skritt tilbake for å få med seg hva som skjer. Samtidig er det også utrolig avhengighetsdannende.

«The Further Adventures of Lord Quas» er ikke så helstøpt og nyskapende som «The Unseen», men den er så rik på populærkulturelle referanser og absurde rim at det absolutt er verdt å bruke dagevis på å dechiffrere den.