RETRO: Dagens Ungdom skjeler til 80-tallet når finstemmer sin velklingende indie-pop. Foto: Morten Spaberg
RETRO: Dagens Ungdom skjeler til 80-tallet når finstemmer sin velklingende indie-pop. Foto: Morten SpabergVis mer

Anmeldelse: Dagens ungdom - «Lite å gjøre»

Som et Karibias deLillos

Dagens Ungdom er grenseløse når det kommer til kledning.

«Lite å gjøre»

Dagens Ungdom

4 1 6

Indiepop

2018
Plateselskap:

K. Dahl Eftf / Smalltown Supersound

Se alle anmeldelser

ALBUM: Det er en letthet over Dagens Ungdoms transparente gitarpop som umiddelbart brer om seg. Men i første omgang så stopper det på mange måter der. Det er nesten noe glassaktig og ugjennomtrengelig ved det stiliserte lydbildet.

Heldigvis mister man ikke interessen, og etter hvert som man lærer de små melodiene og motivene å kjenne, blottlegger sangene både karakter og sjel. Man må bare bla litt mellom de tindrende gitarakkordene og de fåmælte basstonene.

Dagens Ungdom er så visst ikke for ungdom å regne, men gjengen poppet allikevel opp som et relativt ubeskrevet blad for fire år siden da de begeistret stort på Bylarm og med debuten «Dagens Ungdom». Kvartettens medlemmer er hjemmehørende i både øst og vest, noe som gir oss tekster fremført med skarre-r og på klingende bokmål.

Tekstuniverset er både morsomt og rart, noe som gir de skakke låtene en underfundig personlighet.

Det er åpenbart at bandet er årstidsbevisst – «Lite å gjøre» krever mild vårvind, lyse kvelder og lukt av salt sjø for optimal effekt. Det var tilfelle for den fire år gamle debuten og er i høyeste grad gjeldende for oppfølgeren også.

80-tallets nyveiv-estetikk er fortsatt primærfargene i Dagens Ungdoms indiepop-univers. «Mørke Øyenbryn» høres ut som The Smiths innsmurt i tykke lag med lindrende after sun. Litt mindre alvorstynget enn sine britiske forgjengere, men fortsatt med en sporbar melankoli.

«Naken Gris» kommer med en like skeiv instrumentering som tittelen skulle tilsi. Den er på mange måter bandets forte, å være grenseløse og impulsive i fargeleggingen av låtene. Som et karibias deLillos.

«Hundre Prosent» drives frem av en ensom, kantete gitarmelodi, med subtil blås langt bak i lydbildet. Kvartetten blir aldri for insisterende, og det er både en positiv og negativ egenskap i denne sammenhengen.

Det er lett å bli glad i den tilbakelente holdningen - her er det aldri noe som haster. Men etter hvert så griper man seg i miste litt retningssansen. Den ene sangen sklir over i den andre før man har rukket å gjøre opp status.