Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Sorry We Missed You»

Som et spark i magen

Hjerteskjærende om brutaliteten i det moderne arbeidslivet.

KREVENDE JOBB: «Sorry We Missed You» er et portrett av en familie som nesten slites i filler etter at faren blir oppslukt av sitt nye arbeid som budbilsjåfør for et stort firma. Vis mer

«Sorry We Missed You»

5 1 6
Regi:

Ken Loach

Skuespillere:

Kris Hitchen, Debbie Honeywood

Premieredato:

8. november 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Sorry We Missed You»

«Tårene spretter enten du vil eller ei»
Se alle anmeldelser

FILM: Den britiske filmmakeren Ken Loach gir seg ikke. I en alder av 83 år leverer han igjen en film som er et rasende oppgjør med et økonomisk system som suger livsmotet ut av vanlige, hardt arbeidende mennesker.

«Sorry We Missed You» er som et spark i magen; tårene spretter enten du vil eller ei. Han har en mer enn 50 år lang karriere bak seg som såkalt kjøkkenbenkrealist, en tradisjon der sosialt bevisste filmfolk systematisk tok parti med folk nederst på rangstigen.

Loach laget filmer og TV-serier på 1960-tallet som bidro til endringer i det britiske sosialsystemet. Til tross for at han ble uglesett i Thatcher-epoken og av seinere nyliberalistiske politikere, har han holdt rettferdighetsfanen høyt.

Gullpalmevinner

Det betalte seg ikke minst i 2016, da han fikk Gullpalmen i Cannes for «Jeg, Daniel Blake», filmen om en 60 år gammel hjertepasient som er for «frisk» til å få sykepenger, ifølge det britiske trygdesystemets skjematiske krav. Filmen ble ikke bare premiert av kolleger; den ble vist i fagforeninger, fotballklubber og veldedighetsmøter over hele Storbritannia, den ble også debattert i parlamentet.

Nå er han tilbake, i samarbeid med sin faste manusforfatter Paul Laverty, med en film som er enda sterkere, enda mer rett-på-sak, i skildringen av arbeids- og sosiale forhold i hjemlandet. Her er det ikke mye pomp og prakt og imperietradisjoner, for å si det sånn. Det moderne Storbritannia sett nedenfra er ikke spesielt glamorøst.

Likevel har vi å gjøre med en familiehistorie med varme og masse menneskelighet. Familiefaren Ricky (Kris Hitchen) er arbeidsledig bygningsarbeider som er for stolt til å søke om trygd. Innledningsvis hører vi stemmen hans idet han ramser opp all erfaringen sin fra bygg- og anleggsbransjen. Han søker jobb som budbilsjåfør.

Medaljens bakside

Jobben er et skoleeksempel på medaljens bakside innenfor den såkalte gig-økonomien, der firmaer som Uber, Airbnb og Foodora opererer. Man er «sin egen herre» med eget utstyr, stykkprisbetaling og oppdrag fra et firma som ikke har noe arbeidsgiveransvar eller sosiale forpliktelser overfor medarbeiderne.

I Rickys tilfelle kan han velge mellom å leie en varebil til blodpris fra firmaet eller kjøpe sin egen. Han overtaler kona Abbie (Debbie Honeywood) til å selge den lille bilen hun bruker i sin jobb i hjemmesykepleien. Hun kjører rundt til syke og gamle, skifter bleier, serverer middag, doserer medisiner og putter dem til sengs på en typisk nulltimerskontrakt. Hun får med andre ord ikke betaling for reisetid mellom hver klient, og heretter må hun ta bussen.

Ricky blir prototypen på en «mann i hvit varebil», en som kjører som en gal for å holde tidsskjemaet. Parkeringsbøter, rushtrafikk, feiladresserte pakker er utfordringer på liv og død i en jobb som tar 14 timer pr. dag seks dager i uka.

Leilendinger

Parets to barn, Seb (Rhys Stone) på 15 og Liza (Katie Proctor) på 11, bestyres via mobiltelefon av foreldre som - hvis de rekker hjem før barna er i seng - er så utslitte at de sovner foran TV-en.

Det går ikke bra; her vises oppskriften på serien av uheldige omstendigheter som avløser hverandre. Loach og Laverty har som vanlig intervjuet dusinvis av vanlige folk, arbeidstakere i moderne virksomheter som i skremmende grad minner om gamle leilendingsvilkår.

Filmen er så vond at man klynger seg til håpet om en slags lykkelig slutt. Men her er realismen dominerende, gjengitt i et nøkternt og helt usentimentalt filmspråk som det er vanskelig å flykte fra. Alle som er ukritisk begeistret for den nye «delingsøkonomien», bør se Ken Loachs bidrag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media