Konkurransetilsynets kritikk av norsk litteraturpolitikk byr ikke på noen overraskelser. Deres grunnholdning er den samme: Priskonkurranse i sisteleddet (bokhandel og netthandel) er svaret på språk- og kulturutfordringene i et lite språksamfunn. Forleggerforeningen tror på å tilrettelegge for størst mulig bredde og konkurranse i forlagsleddet.
Spørsmålet har vært drøftet i år etter år, seinest i forbindelse med utredningene i 2012 og i høringsrundene før bokloven. Heldigvis vinner en overordnet vurdering av litteratur- og konkurransepolitikk fram hver gang dette drøftes. Vi får leve med at Konkurransetilsynet ikke er enig.
En rekke europeiske land med Tyskland og Frankrike i spissen har i årtier praktisert fast bokpris slik vi har i Norge. Bokavtalen legitimerer at forlagene fastsetter utsalgsprisen på nye bøker, men selve prisnivået bestemmes fritt av det enkelte forlag. Den faste bokprisen gjelder i en tidsavgrenset periode fram til 1. mai året etter utgivelsesåret og salgsleddet kan rabattere den faste bokprisen i denne perioden med inntil 12,5 prosent. Tidsbegrensningen gjør at bare ti prosent av alle norske titler som er tilgjengelige i norsk bokhandel er bundet av fastpris. For de øvrige 90 prosent av titlene, kan salgsstedene sette hvilke priser de vil.
Den kraftige ammunisjonen som Konkurransetilsynet tar i bruk denne gangen skyldes trolig en misforståelse ved lesning av den nye bokavtalen. Bransjerådet har fått en ny funksjon, i avtalen står det: «For å sikre at intensjonene om en god kultur- og konkurransepolitikk overholdes må utviklingen evalueres. Bransjerådet har ansvar for å koordinere denne evalueringen». Dette kaller Konkurransetilsynet for «skadelig samrøre» og utdyper: «den nye bokavtalen legger opp til at konkurrenter skal møtes for å utveksle informasjon om priser og marginer». Det er selvfølgelig ikke slik dette skal forstås. Men vi tar gjerne en gjennomgang med Konkurransetilsynet for å finne fram til denne beste form for prosedyre her.
Konkurransetilsynet mener videre at «forslaget ikke går langt nok i å legge til rette for framveksten av e-bøker, og mener bransjen hindrer innovasjon». Dette er en pussig påstand. Bokavtalen legger opp til plattformnøytralitet. Alle verkets versjoner, det være seg papir-, lyd- eller e-bok, likebehandles i avtalen. Særlig merkelig blir det når Konkurransetilsynet i en annen sammenheng i sin uttalelse støtter en slik tilnærming: De skriver «når selve bokinnholdet er likt for fysiske bøker og e-bøker, tilsier dette at distribusjonsplattformene bør behandles likt».
Konkurransetilsynet skriver at: «Faste priser på e-bøker hindrer i vesentlig grad konkurranse mellom fysiske og elektroniske bøker. Det medfører blant annet at leserne ikke vil kunne nyte godt av forlagenes besparelser til trykking, distribusjon og salg.» Den siste prisundersøkelsen som er gjennomført av Forleggerforeningen viser at forlagene priser e-bøkene mellom 30 og 70 prosent lavere enn papirbøkene. Snittet ligger i underkant av 40 prosent. Med andre ord får leserne i høyeste grad nyte godt av besparelsene ved e-bokutgivelsene. Det er betenkelig at et offentlig organ som konkurransetilsynet feilinformerer på denne måten.
På et punkt er Konkurransetilsynet og vi enige: Distribusjonsplattformene bør behandles likt ved anvendelse av merverdiavgiftsreglene. Straks vi får merverdifritak på e-bøker, vil prisreduksjonen som følger være en viktig faktor for å få fart på e-bokmarkedet.
