Konkurransetilsynets kritikk av norsk litteraturpolitikk byr ikke på noen overraskelser. Deres grunnholdning er den samme: Priskonkurranse i sisteleddet (bokhandel og netthandel) er svaret på språk- og kulturutfordringene i et lite språksamfunn. Forleggerforeningen tror på å tilrettelegge for størst mulig bredde og konkurranse i forlagsleddet.

Spørsmålet har vært drøftet i år etter år, seinest i forbindelse med utredningene i 2012 og i høringsrundene før bokloven. Heldigvis vinner en overordnet vurdering av litteratur- og konkurransepolitikk fram hver gang dette drøftes. Vi får leve med at Konkurransetilsynet ikke er enig.

En rekke europeiske land med Tyskland og Frankrike i spissen har i årtier praktisert fast bokpris slik vi har i Norge. Bokavtalen legitimerer at forlagene fastsetter utsalgsprisen på nye bøker, men selve prisnivået bestemmes fritt av det enkelte forlag. Den faste bokprisen gjelder i en tidsavgrenset periode fram til 1. mai året etter utgivelsesåret og salgsleddet kan rabattere den faste bokprisen i denne perioden med inntil 12,5 prosent. Tidsbegrensningen gjør at bare ti prosent av alle norske titler som er tilgjengelige i norsk bokhandel er bundet av fastpris. For de øvrige 90 prosent av titlene, kan salgsstedene sette hvilke priser de vil.