BILDETEKST: SKJEBNEVALG: «Les Misérables» tydeliggjør at godhet er et valg. Som regel er det ikke det enkleste valget. Eponine (Marieke B. Wang) går i døden fordi hun har forsøkt å gjøre det rette. Marius (Kim Persson) forsøker å lindre pinen. Foto: Stig Håvard Dirdal, Sandnes Kulturhus
BILDETEKST: SKJEBNEVALG: «Les Misérables» tydeliggjør at godhet er et valg. Som regel er det ikke det enkleste valget. Eponine (Marieke B. Wang) går i døden fordi hun har forsøkt å gjøre det rette. Marius (Kim Persson) forsøker å lindre pinen. Foto: Stig Håvard Dirdal, Sandnes KulturhusVis mer

Som folket synger

Sørvestlandets «Les Misérables» er en uvanlig velsunget versjon.

MUSIKAL: Da Lisa Kent i 2008 satte opp «Les Misérables» for Den Nationale Scene i Bergen, rendyrket hun motsetningene mellom Jean Valjean og Javert, mellom barmhjertighet og brutalitet, mellom forsoning og hevn.

Når samme regissør, i samarbeid med samme scenograf og samme Jean Valjean, tolker musikalen på ny, er spørsmålet snarere hvor dypt et menneskes godhet går.

Krovert Thénardier (Espen Hana) og frue (Solveig Andsnes) er de eneste skikkelsene som handler kun ut fra egeninteresse.

Alle de andre velger sine veier ut fra hva de tror på, hva de mener er riktig. Men noen av dem ser ikke forskjellen mellom moral og moralisme.

Valg Spillets dominerende uttrykk er overbevist inderlighet, og persontolkingene går ikke like dypt denne gangen som i Kents forrige norske «Les Mis». (I mellomtiden har hun også regissert den i København.)

Men hun tydeliggjør at skjebnevalg er styrt av valg, minst like mye som av skjebne.

Hennes regi dveler ved de øyeblikk der skikkelser som Valjean, Javert, Eponine og Marius tar sine valg, med mimikk og kroppsspråkvalg som viser at de kjemper med seg selv.

Koreografi er nedprioritert, men sangkvaliteten er ualminnelig høy.

I tillegg til de stridende Jean Valjean (Sigurd Sele, som altså også tolket samme rolle i Bergen i 2008) og Javert (Nils Christian Fossdal, mindre innbitt enn vi er vant til å se Javert), fortjener den lidende Fantine (Britt-Synnøve Johansen) og den håpefulle Eponine (Marieke B. Wang) å framheves.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sistnevnte er også den av alle oppsetningens involverte som best klarer å vise menneskelig utvikling i sin rolletolkning.

Ekko Det sentrale elementet i Ingeborg Kvammes scenografi er et overbyggende galleri, som en slags snodd gangvei en etasje over scenegulvet, tilsynelatende bygd i murstein.

Dette viser seg å være en forbløffende fleksibel grunnstruktur.

Kulisser senkes ned fra taket, foran og bak den, og omgjør den til stadig nye bymiljøer. Farger som grått og brunt understreker 1800-tallsbyenes harde kår, og som i musikken, kjenner vi ofte igjen gjentakelsen av temaer i det visuelle.

For eksempel oppleves det som et elegant lite ekko når den rike, aldrende Jean Valjeans død finner sted foran det samme vindu som sto bak den fattige Fantine i hennes dødsscene, mens den samme Fantine synger ham til seg.

Sandnes Kulturhus har produsert «Les Misérables» i samarbeid med Festiviteten, Kilden Teater- og Konserthus og Rogaland Teater, og forestillingen skal vises i Kristiansand og Haugesund i tillegg til i Sandnes.

GJENTAR ROLLEN: Sigurd Sele gjentar rollen som Jean Valjean, som han også sang regissert av Lisa Kent i Bergen i 2008.  Foto: Stig Håvard Dirdal, Sandnes Kulturhus
GJENTAR ROLLEN: Sigurd Sele gjentar rollen som Jean Valjean, som han også sang regissert av Lisa Kent i Bergen i 2008. Foto: Stig Håvard Dirdal, Sandnes Kulturhus Vis mer