Som «Grand Theft Auto» i ville vesten

«Red Dead Redemption» overbeviser.

||| Mye av det som gjør «Grand Theft Auto»-spillene så bra, er mulighetene du har til å utføre helt hårreisende handlinger i en ramme blottet for virkelighetens konsekvenser og grenser. Spesielt moro er det at du kan utføre disse handlingene med kjøretøyer og våpen du neppe ville fått lagt hendene på i virkeligheten.

Hvor moro kan det da være å flytte hele «GTA»-konseptet over i en tid der flyene ennå ikke fantes, og bilene såvidt begynte å rulle ut fra fabrikkene? En tid der dynamitt var det kraftigste du kunne finne av sprengstoff, og lite kunne matche et gatling-gevær?

Det kan faktisk være ganske moro, skal du se.

I «Red Dead Redemption» tas vi hundre år tilbake i tid, til en vill vest der villmannslivet er på hell til fordel for industialiseringen og alt den medførte.

Bak spillet står de samme som har laget «GTA»-spillene, og det merkes ganske godt. Spillmotoren er den samme, mange av mekanismene er rene blåkopier, og hele oppbygningen med hoved- og sideoppgaver spredt rundt i et åpent landskap bærer preg av felles opphav.

Den store forskjellen er at du i rollen som den tidligere lovløse John Marston nå befinner deg på hesteryggen, i en verden som er så gjennomført godt laget at man ikke et sekund savner storbyens kjas, mas og muligheter. Det er mer enn nok å ta seg til på prærien, tro det eller ei.

Først og fremst merkes det at det har gått noen år siden «Grand Theft Auto IV» ble gitt ut. I «Red Dead Redemption» kommer naturen til liv på en måte vi ikke har sett tidligere i en åpen verden som dette.

Hvor enn du ferdes i grenselandet mellom USA og Mexico yrer det med fauna, folk, fugl og overraskende mye villdyr - og du kan samhandle med det aller meste. I motsetning til i «GTA IV» er nesten ingenting i spillet statisk, og det er alltid noe som skjer eller kan gjøres i nærheten av der du er.

Godt er det. For du skal være glad i historisk, virtuell turisme om du fullt ut skal klare å sette pris på «Red Dead Redemption». Siden vi er hundre år tilbake i tid, hadde du ikke altfor mange muligheter til å komme deg rundt i landskapet annet enn på hesteryggen.

Du kan ta toget eller leie deg inn på en hestetransport, men det er ikke alltid at disse transportmulighetene er i nærheten eller rett og slett er praktiske å benytte seg av. Dermed må du stort sett ri fram og tilbake i landskapet, noe som ofte kan ta ganske lang tid.

Dette kunne lett blitt kjedelig i lengden, tro meg. Vi snakker ofte om mange minutter på hesteryggen før du kommer fram, og det gjentar seg stort sett hele tiden. Likevel blir det sjelden kjedelig, takket være den glimrende jobben Rockstar har gjort med å skape en levende verden rundt deg.

Nettopp dette at du når som helst kan jakte på vilt, eller møte på fremmede som alltid lurer på noe nytt eller trenger hjelp med et eller annet, gjør at du sjelden klarer å reise til et sted uten å bli fristet til å gjennomføre et eller annet sideoppdrag.

Og merk deg: Dette er sideoppdrag på siden av de tradisjonelle sideoppdragene, som igjen kommer i tillegg til hovedhistorien. Verden er fylt med slike tilsynelatende tilfeldige hendelser som ikke er knyttet til historien, som fungerer som en glimrende smaksforsterker i den allerede velkrydrede retten.

En annen ting som raskt blir klart når du ferdes gjennom «Red Dead Redemption», er at menneskelivet var mye mindre verdt på den tiden, spesielt i de traktene vi her ferdes i. Dette gjenspeiles både gjennom den brutale hovedhistorien, men også i de tilfeldige møtene med folk.

1

Ved et tilfelle møtte jeg for eksempel på en fangetransport der fangene hadde rømt. Jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle spare livet til de to rømlingene, og huket dem inn med lasso, svinebandt dem, og returnerte dem levende til politimannen som ventet ved transporten. Han takket, sa at det nok ville bli kar av meg også, og skjøt fangene på kloss hold der de lå.

Om ikke slike uregisserte scener som dette er med på å gjøre spillet mer interessant, så vet ikke jeg.

Selve hovedhistorien er også særs godt fortalt. Til tross for at du ofte må reise i lange strekk for å komme til neste oppdrag, kan du banne på at det er noe - eller noen - du ikke hadde ventet deg rundt svingen.

Her møter du på den sedvanlige fulle iren og den åleglatte selgeren av vidundermiksturer, men også langt mer utypiske folk - som gravrobberen med en forstyrrende forkjærlighet for lik.

Så må man ikke glemme selve hovedpersonen. Clint Eastwood-lookaliken John Martston er, som i de fleste andre Rockstar-spill, ingen engel. Bak seg har han en temmelig broket karriere som urokråke og bankrobber. Han ble forlatt som død av gjengen sin, og blir tvunget ut på hevntokt av myndighetspersonene som holder kona og sønnen i forvaring.

Med deres sikkerhet i bakhodet må John gjøre hva enn han blir bedt om for å spore opp gamlegjengen, slik myndighetene vil. Dette innebærer handlinger som vi spillere utenfra ikke kan fatte og begripe at han begir seg inn på, men samvittigheten setter likevel ingen stopper for den egentlig ganske greie Marston. Han må gjøre det som må til.

Dette gjelder i hvert fall for hovedhistorien, der du ikke har noen valg for hvordan handlingene skal utføres. På alle andre småoppdrag og gjennom dine handlinger ellers i verdenen, vil du bygge deg opp et rykte som enten heroisk eller det strake motsatte - men dette har ikke nevneverdig innvirkning på hvordan spillet forløper seg.

Det er takket være en helt fantastisk spillverden, proppfull av uventede hendelser og spennende personligheter, at jeg til slutt ender opp med å gi «Red Dead Redemption» toppkarakteren.

Noen vil muligens stusse på de mange, lange transportetappene, eller at dette egentlig bare er en omdekorert «Grand Theft Auto», med de samme skyte- og dekningsmulighetene. Kanskje vil det begrensede utvalget av slagkraftige våpen få noen til å rynke på nesa, eller den naturlige begrensingen i oppdragsutvalg et slikt westernspill medfører få noen til å ønske mer variasjon.

Likevel er det ikke til å komme uten om Rockstar med «Red Dead Redemption» har levert en bunnsolid pakke, som langt på vei klarer å engasjere og underholde i mangfoldige timer. Her haster det virkelig ikke med å få ferdig hovedhistorien, ettersom det ligger så mye annet spennende å gjøre i verdenen rundt. Det er slik gode sandkassespill bør være.

Vi har ikke fått testet flerspillerdelen av «Red Dead Redemption» fullt ut, ettersom spillet lanseres i dag. Du kan lese mer om de forskjellige modusene her.

Som «Grand Theft Auto» i ville vesten