Som hos Aurorasommerfuglen

Hans Børli: «Ved bålet.»

Jeg ville skape ord med vinger.
Lyse, klare vinger
kantet med rødt, som hos
Aurorasommerfuglen.

Og ordene skulle sette
seg på hjertet ditt.
Vippe sakte med vingene av
morgenrøde.

Så sier Hans Børli i diktet «Aurora» i sin åttende diktsamling. Det er ord som karakteriserer hans lyrikk så fint som det kan gjøres. Slike florlette og flyktige innfall som kan streife et menneske med havblikk i sinnet har ingen varere dikter i Norge i dag enn Hans Børli:

Ingen vekt i verden
er tung som den
steinen kjenner
når sommerfuglen hviler
på den...

Han er en tilbedelsens dikter som elsker naturen for dens egen skuld og for de tanker om liv og skjebne den vekker. Og mennesker som lever i nært samliv med naturen har også hans kjærlighet og beundring.

Børli er best når han gir uttrykk for positive kjensler. Han finner nok rammende ord også når han tar avstand fra byen og intellektualismens utvekster i dikt som «Strofe på gaten», «Ulvene (Litterær salong)» og «Trocadero», men det som ikke er det beste i ham som taler når han slynger ut hånsord. Vi kan forstå ham når han med et lettelsens sukk konstaterer at det «koster bare / 15 kroner på 3. klasse / herfra og til livet» men han går for langt når han sier: «Jeg gir fan i Rilke og T.S. Eliot. Gå!» Det fins da millioner det er mer på sin plass å gi fan i, men dette er faktisk den eneste gangen Børli låner ord til så beske tanker. Bedre er han når han taler om menneskehetens nød og ulykke:

Dyret i mennesket
hyler vanmektig. Fredløst
under soler av harde neônlys.
En herreløs hund, en angstbiter
som flekker tenner mot seg selv
i gult hat.

Og enda bedre når han spør Louis Armstrong: «Hvor henter du kraften til / ditt opprør uten hat?»

Men best i de svale naturstemningene fra hans egen domene, i slike dikt som «Nordisk»:

Å, netter i juli! Netter
med vanvid i lys og luft
da mjødurten skjelver i dogga
som lydløse skrik av duft.

Vakkert og gripende er «Portrett (Til alle gamle skogsarbeiderkoner)» med den mesterlige sluttlinjen som får hele diktet til å blaffe opp, gjennomlyst i hvert ord. Tiltalende er også de viseliknende «Langt innpå skoga» og «På Langmora mo», særlig det siste burde kunne inspirere en komponist.

Som skogens dikter er Børli suveren, og enda en gang kommer jeg tilbake til det ømme og sarte som hvisker mellom de beste verselinjene hans, for eksempel i «Vårkjenning (Dagboksblar II)»:

Jeg så våren i dag.
Et lys av grønt gjennom snøen
i søkket der en elg hadde
kvilt i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.

Dyret hadde brånt den fram
med varmen av sitt blod
Jeg dekket den til med snø igjen.
Varsomt.
Slik du breier over et barn
som har sparket av seg
dynen i søvne.

(Dagbladet 8.okt. 1962)