Som ild og vann

Tåler en ny regjering tannpastatesten? spør Marie Simonsen.

 FRP-SKEPSIS  Knut Arild Hareide (KRF) og Trine Skei Grande (V) holder Frp på en armlengdes avstand. Her på valgnatta. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
FRP-SKEPSIS Knut Arild Hareide (KRF) og Trine Skei Grande (V) holder Frp på en armlengdes avstand. Her på valgnatta. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer
Meninger

Allerede valgnatta framhevet Erna Solberg oljeleting i nord som en av de største utfordringene for en firepartiregjering. Både Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide bekreftet at det var en hard nøtt å knekke.

Da er en løsning innen rekkevidde. Det hevdes at spørsmålet er så vanskelig, fordi svaret er enten ja eller nei. Det er det beviselig ikke. Selv om Venstre og KrF ønsker seg varig vern, kan de blågrønne raskt lande på en rødgrønn løsning, en utsettelse i enda en stortingsperiode.

Ved å påpeke den store avstanden mellom partiene, vil det likevel framstå som en stor seier for sentrumskameratene, og som raushet fra Høyre og Frp.

Slik kan de fire fortsette å kvittere ut en rekke profilerte saker som i valgkampen fremsto som uoverkommelige snublesteiner. Frp har allerede trukket sitt ultimatum når det gjelder bomringer; å fjerne fedrekvoten er ikke høyt prioritert i Høyre, og det blir en ordning for lengeboende asylbarn; fritt behandlingsvalg vil ta lang tid å få på plass, kanskje ikke i denne perioden, for å nevne noen saker det har vært mye støy rundt.

Når de fire neste uke skal ha sonderingsrunder for å finne ut om det er grunnlag for forhandlinger, vil det handle om de store linjene. Om det noe vage begrepet retning, som Erna Solberg ustanselig snakker om. Og om vilje til samarbeid.

Der det er vilje, finnes det alltid en vei, som Krf-lederen kanskje ville si. Så det store spørsmålet er om viljen er til stede.

Nå som valgkampen er over, er det fristende å svare et kynisk ja. Vilje til makt kan ikke overvurderes, og de to sentrumspartiene vet av erfaring at det gir mer innflytelse i det daglige å sitte i regjering enn utenfor. Bøndene trygler KrF om å gå i regjering for å hindre rasering av landbruket; de vet hva de snakker om. Handlingsrommet på utsida er dessuten begrenset av deres forpliktende støtte til en ny regjering.

Utfordringen er nettopp det daglige samarbeidet. Som tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har sagt om regjeringssamarbeid; du må være i stand til å samarbeide fra dag til dag, fra time til time.

Varslete saker kan være tøffe nok, men det oppstår stadig uventete situasjoner som krever at partiene er samkjørte og vil hverandre vel. Som nykommer slet SV med å akseptere lojaliteten til kollegiet. Deler av partiet endte av gammel vane på plenen utenfor Stortinget i protest mot egen regjering.

I en ny regjering er det Frp's tur. Trine Skei Grande og Siv Jensen har personlig et godt forhold, men partiene Venstre og Frp framstår tidvis som ild og vann. Er det ett parti Grande har mindre til overs for enn Ap - og det sier ikke lite - så er det Frp.

Det spørs om Grande og Hareide vil føle seg i godt selskap neste gang en Frp-er hevder at innvandring truer norsk kultur og vil stenge grensen.

Utenlandske medier har stilt spørsmål om hvorfor et «høyreekstremt og fremmedfiendtlig» parti skal inn i regjering. Selv om både Venstre og KrF vil forsvare sin alliansepartner, er det en påminnelse om hvor langt de tre står fra hverandre i grunnleggende verdispørsmål. Begge har brukt ordet menneskesyn når de har barket sammen med Frp om innvandring, og Venstres velgere er blant de mest skeptiske til Frp.

Som alle samlivsrådgivere advarer mot; det er til slutt hvordan du klemmer tannpastatuben som kan få det til å bryte sammen.

Rent pragmatisk kan Venstre og KrF hevde at Frp aldri vil få gjennomslag. En ny regjering vil forholde seg til internasjonale forpliktelser og videreføre dagens strenge asyl- og innvandringspolitikk. Men det er krevende å skulle bli slått i hartkorn med Frp, dag ut og dag inn.

Da er det en fattig trøst at man er enig om bedre rammebetingelser for gründere og liberalisering av arbeidsmiljøloven.

Erna Solberg vil ha nøkkelrollen i å bygge bru mellom sentrum og Frp. Hun har en langsiktig plan om å binde sentrum til høyresida for å hindre overganger. Hun vet at særlig KrF i denne omgang ikke hadde stort valg siden Ap sto fast på de rødgrønne. Men Solberg har unektelig likhetstrekk med Jens Stoltenberg i en latent arroganse som sentrum vet å frykte. Sammen med Frp har Høyre over 40 prosent, et klart mandat som det blir sagt av begge. Frp går som alltid lenger i å stille spørsmål ved hvorfor småpartier skal ha innflytelse.

Akkurat nå vil jeg tro de svarte bilene frister mest, men uansett hva Venstre og KrF bestemmer seg for, vet de at tannpastaen er umulig å få tilbake i tuben.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.