TRAILER: «The State» er Channel 4s ferske dramaserie som har rukket å skape debatt allerede før den har gått på lufta. Serien dreier seg om unge britiske menn og kvinner som reiser fra Storbritannia for å rekruttere seg til IS. Video: Channel 4 via YouTube Vis mer

Anmeldelse: «The State»

Som innsyn i noe av det mest bedritne vår art har gulpet opp i det siste, er «The State» lærerik

Går det an å lage sympatisk tv om IS-krigere? Og er det i tilfelle greit?

I «The State» har fire unge briter nylig ankommet IS-reiret Raqqa for å starte et nytt liv som rettskafne jihadister.

Spoileradvarsel: Syria er ikke like idyllisk som på bildene i annonsen.

Serien er vellaget, med et funksjonelt filmspråk, lite plot utover å skildre IS-hverdagsliv, og en observerende, ikke moraliserende, tilnærming til det betente temaet. Mennene får kamptrening, kvinnene klargjøres for sine ektemenn. Hovedpersonene er sympatiske, åpne mennesker, som har kjøpt IS' lovnader om himmel på jord, og nå prøver å tilpasse seg et totalitært regime som strider med de fleste verdier de er vant til hjemmefra.

Megetsigende detaljer

« The State »

4

Beskrivelse

Miniserie i fire deler om britiske IS-krigere.

Premieredato

Søndag 10. september kl 21

Kanal

National Geographic Norge

Du skal være bra fastlåst i et av den påståtte sivilisasjonskrigens ytterpunkter for å oppfatte dette som rekrutteringspropaganda. Å skildre noe er ikke det samme som å bifalle det, å erkjenne at de verste av oss fortsatt er en del av oss, er betyr ikke at man unnskylder handlingene. Ingen grusomheter glattes over, hverken av tortur, bestialitet, selvjustis, hjernevask, menneskesyn og fundamentalistisk tunnelsyn. De små detaljene sier mye: et mobilbilde av mor som må slettes fordi hun ikke er tildekket, barn som lemlester vestlige soldatdukker «bare på lek», eller det repterende mantraet insha'Allah, hvis Gud vil, som mer og mer høres ut som en trussel enn en bønn. Valgene her er, om ikke Allahs, så i hvert fall ikke deres egne.

Som innsyn i noe av det mest bedritne vår art har gulpet opp i det siste, er «The State» lærerik. Samfunnsstrukturen, ideologien, og ikke minst merkevarebyggingen på nett, effektiv både til rekruttering og til å skremme og fyre opp motpolen, avkles. Ikonografien deres – flagg, ninjahetter, maskinpistoler – framstår som nettopp det de er: kostymer, image og posering.

Voldsromantikk

Likevel, serien unngår det viktigste spørsmålet: hvorfor? Hva, enten fra deres person eller forhistorie gjør at de endte opp her? En av dem har sågar med seg sin ni år gamle sønn. Unnvikelsen er nok tilsiktet, kanskje fordi enhver slik årsaksforklaring vil være ukomplett, eller fordi man skal føle at dette kan skje hvem som helst, at man ikke trenger å passe inn i PSTs mal for å ende opp i Syria. Problemet med det, sammen med seriens i overkant sympatiske hovedpersoner, er i midlertid at det skaper et skille mellom de «ekte» jihadistene og våre helter som bare er forvirrede idealister, lurt inn i et forkvaklet systemt. Å hoppe bukk over at systemet tross alt opprettholdes av summen av disse individene, er kanskje ikke hensiktsmessig.

Interesant nok ender vi da opp med et ganske konvensjonelt krigsfilm-narrativ om unge, håpefulle, høyst normale mennesker, som har vervet seg for å kjempe for noe de tror på, noe som er større enn dem selv. IS-paradigmet minner påfallende ofte mye om tilsvarende voldsromantikk, æreskodekser, dogmer ideologi og underkastelse vi kjenner fra populærkultur og strøk nærmere oss. Vi ser aldri fienden, den er en ansiktsløs, umenneskelig horde, et velkjent grep fra alt fra «Platoon» til «Dunkirk». Dette likestiller ikke disse to sidene moralsk, men minner på at sett fra innsiden er ens eget verdisyn alltid høymoralsk, å hate fienden er lett når den ikke har noe ansikt og alt man vet er fra ensidige propagandaløgner. All kognitiv dissonans kan avskrives med at målet helliger middelet.

Sett innenfra er både selvmordsbombing og vestlige droneangrep egg som må knuses for å lage omelett.