SELVPORTRETT MED STATSLEDERE OG BEGRAVELSE: Samtidig som bildet av Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt tok av seg selv sammen med Barack Obama og David Cameron i minneseremonien for Nelson Mandela går verden rundt, blir «selfie» kåret ti årets ord av Oxford English Dictionary. Foto: Scanpix: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT
SELVPORTRETT MED STATSLEDERE OG BEGRAVELSE: Samtidig som bildet av Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt tok av seg selv sammen med Barack Obama og David Cameron i minneseremonien for Nelson Mandela går verden rundt, blir «selfie» kåret ti årets ord av Oxford English Dictionary. Foto: Scanpix: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDTVis mer

Som jeg ser meg

«Selfie» er årets ord for et folkeferd som ikke lenger skjuler bestrebelsene for å se bra ut.

Kommentar

Slik slutter 2013: Med debatt om Caroline Berg Eriksens publisering av smekre selvportretter i Norge og kåring av «Selfie» til årets ord i Storbritannia. Det er Oxford English Dictionary som har valgt seg ut betegnelsen for selvportrett tatt med telefon eller lignende, etter at bruken av ordet har økt med over 17 000 % på et år. Som alle buzzord har det begynt å få avgreininger, som «belfie» (promoterende bilde tatt av egen rumpe) og «bookshelfie» (ditto av bokhylle). De to sistnevnte produseres sjelden av én og samme person.

Er dette et nytt, nedslående tegn på at narsissismen i tiden løper løpsk? Mon dét. Hvis dette hadde vært så tidsspesifikt, ville ikke den gamle greske myten om Narkissos, som er opprinnelsen til ordet narsissist, blitt gjenfortalt i tusener av år. Narkissos var en vakker yngling som ble forelsket i sitt eget speilbilde i et vann, ikke klarte å rive seg vekk fra seg selv. Han forble ved vannkanten og visnet hen. Jubilanten Edvard Munch, i sin utrettelige utforskning av seg selv, tok en mengde selfies etter at han skaffet seg eget kamera.

Når selvbetraktningen når zenith i 2013, har det mest å gjøre med at teknologien omsider har frembrakt gode vertkøy for denslags. Det var i 2010 iPhone 4 kom med kamera, og førvisningsbilde, rettet mot fotografen selv, og man sluttet å være avhengig av andres blikk og avløserfinger. Plutselig kunne alle kontrollere og perfeksjonere presentasjonen av seg selv.

At det klassiske portrettet ikke lenger primært brukes i pass og offentlige dokumenter, men i sosiale medier, gjør at det også forventes å være uttrykk for en stil og en personlighet. Det åpner for sjangerlek og selvironi. Men også for å legge seg tett opp mot rådende idealer. Og her er det en gammel norm som er brutt.

Det er ikke noe nytt at folk er forfengelige, eller nervøst opptatt av at andre skal synes de er flotte eller interessante. Det er nytt at de ikke lenger legger skjul på det. Samtidig som det til alle tider har eksistert idealer, har det også vært en beundring for det naturlige og ukunstlede. Anstrengelsen og iveren som ligger bak å ligne idealet, skal helst ikke synes. Det røper både at det nok var en viss avstand opp til det ideelle i utgangspunktet, og at den det gjelder, velger å vie tid og krefter til dette som kunne vært brukt annetsteds. Eller, slik har det pleid å være. Men selv de som nå smiler overbærende av utstuderte tenåringstrutmunner på Instagram, snakker kanskje med en ny åpenhet om sine egne ambisjoner om å være slanke og veltrente, og kostholdet og styrkeøvelsene som er veien mot målet. 

Det er det ikke rart folk ønsker være nær idealet. Det er ok at det kan snakkes åpent om disse ønskene. Men kombinasjonen av det speilende kameraet og sosiale medier åpner for endeløs flikking på seg selv, for den som skulle ville det. Og siden instinktet er det samme, er også den korrigerende moralfabelen fra antikkens Hellas like relevant: Det er mulig å bli værende for lenge i vannkanten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook